Valgets kval?

Nei, du får ikke svaret på hvilket parti du skal stemme ved årets Stortingsvalg. Det må du finne ut av selv. Men jeg har noe viktig på hjertet.

Einar Tjelle, Seksjonsleder for økumenikk og dialog, Kirkerådet / Mellomkirkelig råd, Den norske kirke

PÅ VALG: Einar Tjelle er både utålmodig og håpefull på valgets og klimaets vegne. Men «vi har dårlig tid».

Med hånden på hjertet, tenker jeg at de fleste politiske saker, eller for så vidt etiske og teologiske saker, er for små i 2021.  Både for diskusjoner i Stortinget, media eller kirkekaffen. Nei, du får meg ikke til å lage en liste på disse småsakene heller. Oppfordringen min er å legge disse sakene i skuffen og la dem få støve ned de neste årene. Riktig versjon av Fadervår eller bompengekrangel blir for smått. Vi har slett ikke tid.

«Og Gud så at det var godt», er omkvedet i den første skapelsesfortellingen i 1. Mosebok. Men det var før de første menneskenes valgte egoismen framfor det Guds- og jordvendte liv. På den tiden, og i grunn gjennom alle tider, har vi mennesker – sammen med vårt småfe og storfe – vært en liten del av det som biologene kaller biomasse. Sakte og gradvis, men med ekstremt akselererende fart den siste generasjonen, har styrkeforholdet snudd radikalt. I 2021 er det bare 4% igjen av «ville pattedyr» av den totale biomassen. Vi mennesker og de såkalte «industri-dyr» har tatt fullstendig over[i].

Siste generasjon

Men hvem preker om dette på kirkenes talerstoler? Er det ikke nå «omvendelsesforkynnelse» eller «vekkelse» virkelig burde være høyaktuelt? Hvordan er gudstjenester og trosliv preget av dette? Og hvor avgjørende er klima og vern om skaperverket for politikerne våre og deg som skal stemme?

Siden jeg var barn har 68% av de globale populasjonene av dyr forsvunnet, ifølge WWFs «Living Report». Også antall insekter er drastisk redusert. 1 million unike arter av dyr, insekter og planter er nå truet av utryddelse. Fugler jeg husker fra min barndom, er borte. Stæren som var en av de vanligste, ser jeg nå sjelden. Torsken er borte fra Oslofjorden. Biologisk mangfold og økosystemer trues av nedbygging av natur og arealendringer, forurensing og befolkningsvekst. Men også av klimakrisen. Den samme akselererende kurven finner vi der, noe siste rapport fra FNs klimapanel viser med all tydelighet.  FNs generalsekretær Antònio Guterres tente nylig den røde lampen. Utslipp av fossil energi og menneskeskapte klimaendringer fører til økt ekstremvær over hele kloden. Hetebølgene blir sterkere. Regnskyllene blir mer intense. Orkanene blir kraftigere. Og det skjer nå.

Vi har dårlig tid, om vi skal klare å nå Parismålet på «godt under 2 grader, helst ned mot 1.5 grader». Per i dag er temperaturen steget på verdensbasis i gjennomsnitt med 1,1 grader siden førindustriell tid. Det høres kanskje lite ut, men har store konsekvenser.  Om vi følger med på nyhetene, vil de færreste av oss være uberørt av flom, jordskred, skogbranner, varmerekorder og tørke.  Vi har vært vant til en og annen notis om slikt langt borte. Alvoret kryper nærmere nå. Jeg leste i sommer om menigheter i Afrika som ber for og har sendt penger til flomofre vest i Tyskland. Europa rammes stadig oftere. Vi Norge har et stort ansvar; vi må kutte utslippene radikalt, og bidra enda mer til det globale sør og de fattigste som rammes hardest.

Vi har dårlig tid (…) Alvoret kryper nærmere nå.

Naturkrise og klimakrise, altså. Eller den store synden i vår tid, som kan få katastrofale følger for økosystemer og generasjonene etter oss. Og som allerede nå får store følger for mennesker og natur.  Men hvem preker om dette på kirkenes talerstoler? Er det ikke nå «omvendelsesforkynnelse» eller «vekkelse» virkelig burde være høyaktuelt? Hvordan er gudstjenester og trosliv preget av dette?  Og hvor avgjørende er klima og vern om skaperverket for politikerne våre og deg som skal stemme?

Kirkene sammen

Jeg tror vårt felleskirkelige tiår for «Skaperverk og bærekraft» har vært viktig og samlende.

Men det er noe på gang. Spol ti-femten år tilbake. Klima,- miljø og skaperverk var langt nede på agendaen både for politikeren, næringslivsdirektøren, presten, eller velgeren. For ikke å snakke om på tidlig 80-tallet, da vi få som valgte miljø som valgfag, ble sett rart på. I 2015 ble både Parisavtalen om klima og Bærekraftsmålene vedtatt, med radikale mål for å bekjempe klimaendringene, økende ulikhet og fattigdom fram mot 2030. Det har vært oppmuntrende å se hvordan mange kirker i økende grad har vært med å heie fram disse avtalene, og tar aktivt del i den store dugnaden å «gjøre» avtalen, selv om pandemien har satt noen store bremseklosser på deler av dette.  Ja, i Kirkenes Verdensråd drøftet man miljø og bærekraft allerede på 70-tallet. Men nå er mange kommet etter. Jeg var til stede i Paris i 2015 sammen med en delegasjon fra ulike kirkesamfunn og religioner i Norge.  Ikke minst ble Pave Frans sin encyclika Laudato Si, et godt timet «miljø/klima-brev» som samlet mange (både) troende og utfordret politikere til modige grep. En styrke i Laudato Si, var at vitenskap og tro snakket sammen. Økologi og økonomi snakket sammen.  Folk med ulik tro begynte å snakke og handle (mer) sammen.

Jeg tror vårt felleskirkelige tiår for «Skaperverk og bærekraft» har vært viktig og samlende. Sammen med kirker og trossamfunn over hele verden har det skjedd noe nytt og håpefullt de siste årene.  Pave Frans har for øvrig meldt sin ankomst til høstens store klimatoppmøte i Glasgow, sammen med en rekke andre kirkelige klima- og miljøforkjempere.

Håp

Vi må tale sant om tida vi lever i. Vi må våge å snakke om oljen og naturødeleggelsene. «Siste generasjons synder», må ikke bli til «Den Siste Generasjon».

Noe av det viktigste vi som troende og kirker kan bidra med, er å skape bevegelse og håp. Men ikke et dvaskt åndeliggjort håp avkoplet fra virkeligheten vi lever i. «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier», skriver Paulus i Romerbrevet 8. Det er som om sukkene og stønnene er intensivert betydelig i vår tid. «Men også det skapte skal bli frigjort!» skriver han. Håpet gjelder hele skaperverket!

Vi må tale sant om tida vi lever i. Vi må våge å snakke om oljen og naturødeleggelsene. «Siste generasjons synder», må ikke bli til «Den Siste Generasjon». Våre barn, barnebarn, ikke minst våre søstre og brødre i fattigere land, fortjener vår «omvendelse» til LIVET.

Vi elsker ikke Gud og vår neste ved å tyne og forurense resten av skaperverket. Jeg tror Jesus ville vært krystallklar på det i vår tid.

Jeg tenker at det dobbelte kjærlighetsbudet i vår tid handler om både Gudskjærligheten, å elske din neste som deg selv, men også kjærligheten til skaperverket. Vi elsker ikke Gud og vår neste ved å tyne og forurense resten av skaperverket. Jeg tror Jesus ville vært krystallklar på det i vår tid.

Og jeg tror at en gjenoppdaging av de nære båndene til naturen og medskapninger er avgjørende. Mennesket er dypest sett et jordmenneske, skapt og formet av samme jorda som alt annet skaperverk. En kjærlighet til fuglene, skogen, tiriltunga, sommerfuglen, det rene vannet og det enklere livet er en avgjørende nøkkel.

Jeg tror på framtida, på en grønn bevegelse også i kirkene, et gudsrike som vokser fram, og at vi igjen vil høre «Og Gud ser at det er godt».

Men før det må du og jeg utvide kjærlighetsbudet i vår tid og ta noen avgjørende valg.

HER kan du lese flere blogginnlegg på GrønnØkuBlogg!


[i] https://www.globalagriculture.org/whats-new/news/en/33211.html

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!