Ropet om kraft til endring

I Norge taler vi om en kommende klimakrise. Rundt ekvator utfolder den seg allerede. Kirkene kan ikke la dem bli stående alene i dette.

Av Biskop Atle Sommerfeldt

Biskop Atle Sommerfeldt

I ekvatorbeltet i Afrika er det store landområder som alltid har gitt et marginal utkomme. Her slår nå klimakrisen særlig hardt til. Da jeg for 10 år siden besøkte de tørkerammede områdene i Kenya og Somalia som gen.sekr. i Kirkens Nødhjelp, møtte jeg mennesker og lokalsamfunn som var i ferd med å gi opp. De hadde generasjoners erfaring med å håndtere de sykliske tørkekatastrofene som i seg selv kunne være krevende. Men nå kom tørkeårene oftere og kvegflokkene rakk ikke å ta seg opp igjen før neste tørkeperiode kom.

I Kenya er Mount Kenya, selve nasjonalsymbolet, i ferd med å miste isbreen på toppen. «Kenya» er på det lokale språket betegnelsen på strutsens hvite bakendefjær. De er synlige når strutsen gresser med hodet ned og rumpa opp. Når isbreen forsvinner, blir navnet på landet en fortelling om slik det en gang var. Isbreen forsvinner fordi regnet ikke kommer som snø på fjellets topp og lagres der til en kontrollert sildring nedover fjellsidene og former fruktbart land. Nå kommer regnet som flom som truer med å ta med seg fruktbar jord og gjøre store områder umulig å dyrke.

Når isbreen forsvinner, blir navnet på landet en fortelling om slik det en gang var.

Slike fortellinger om den pågående og hurtig voksende klimakrisen er mange. Bildet er entydig: levekårene for folk blir vanskeligere og vanskeligere, migrasjonen øker og lokalsamfunn er svært sårbare for konflikter, tradisjonelle og nye.

Kirkene har ikke sittet stille og sett på at dette skjer. Treplanting, sanddemninger, brønnboring, alternativ energi og mye annet er en helt nødvendig og selvfølgelig del av det å være kirke i disse landene. Men vi kan ikke la dem bli stående alene i dette.

Kirkene kan ikke la dem bli stående alene i dette.

Helt siden oldkirken har kirkenes program vært å bidra til mer himmel på jord ved bønn og arbeid. Det må vi fortsette med. Vi må arbeide og be. Etiopia har gitt oss denne bønnen i form av et dikt fra Etiopia skrevet av Belaynesh Bekele i 2010 og gjengitt i Kirkenes Verdensråd nypubliserte Ecumenical Prayer Circle.

Mama gråter!

Vår Moder jord er døende!

Hun brenner!

Tradisjonen med treplantinger er blitt borte!

hennes barn har forlatt henne,

og skadet henne!

Gi hennes barn visdom til å redde henne.

Led oss alle til å beskytte henne.

Hun brenner.

Kloden skriker høyt.

Afrika skriker høyt!

Etiopia skriker høyt!

Vår Mama jord dør!

O visdom!

O Gudsfrykt!

O! vis omsorg for skaper verket!

La oss bekjenne våre synder

syndene som var usynlig og vi ikke oppfattet var synd.

Herre, ha barmhjertighet med oss.

Led oss og hjelp oss!

Redd vår vakre Mama, vår jord, vår klode.

La det bli vår daglige plikt å redde vår Mama.

Slik vi elsker oss selv, la oss også elske vår Mama, vår jord.

Da vil døtrene danse, sønnene vil slutte seg til,

hele samfunnet vil lovsynge

når vår Mama, vår jord, får god helse.

I dalene i Nedre Omo, på fjellet

Rise Dashe,

etiopiere vil blomstre

i Mama jords gode helse!

Vår Gud, alle tings kilde,

Skaper og frelser av Mama jord,

Gi alle mennesker ettertankens ånd, gode vaner til å arbeide hardt

for å bedre levekår, alt for å redde henne.

Vår Mama, jorda blør

det er grusomt å la henne blø!

Vi ber deg, vår Far og Mor og Skaper av Mama

gi oss vennlighetens ånd

for å redde henne fra slik fare!

Ha barmhjertighet med oss!

Gi oss kraft til å redde henne!

Amen

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!