Grunner til håp

Da jeg for to-tre år siden var i innspurten med min bok om Bibelen og miljøet, var det et kapittel jeg strevde særskilt med. Det var kapittelet om håp.

Kjell Arne Norum er pensjonert prest med mange års engasjement for miljøet.

Forurensning skader og dreper. Naturen lider. Klimaet forandrer seg. Situasjonen er veldig krevende. Ved siden av miljøproblemene, skal vi også håndtere jordens store fattigdomsproblem. Å bare si at «vi må ha håp», syntes jeg klang nokså tomt. Jeg var heller ikke fornøyd med runde formuleringer om at Gud vil gi oss håp. Hva slags håp er det vi snakker om? Her vil jeg dele med dere det jeg kom fram til.

Føles tregt, men mye gjøres

Det første er at all god innsats nytter. Stol på at verden blir litt bedre hver gang du bidrar! Om vi ikke når målet så godt som vi ønsker oss, vil vi likevel gjøre en forskjell. All god innsats trekker oss i riktig retning. Det gir meg håp, tross alt. Og biskop Odd Bondeviks fyndord gjelder fortsatt: «Det haster – det koster – det nytter!»

Det andre er at det faktisk utføres mye som er bra. Bevisstheten om naturvern har økt veldig, både blant unge og eldre. Selv om vi synes at mye går for tregt, er det også mye som gjøres. Det er en grunn til at sur nedbør ikke lenger ødelegger fiskevannene på Agder, og at vi knapt lenger hører om hullet i ozonlaget. Det utfoldes en stor virksomhet i forskning, næringsliv, opinionsdannelse, organisasjonsliv, institusjoner og politikk. Det tar alltid tid å snu en tung skute, men det er en sterk bevegelse i gang. Å merke andres engasjement og innsats gir meg håp.

For det tredje står det i Bibelen at Gud gir oss bestemte gaver gjennom sin Hellige Ånd. «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2 Tim 1,7) Det er nettopp dette vi trenger for å bevare håpet. Kraft – så vi holder ut og ikke gir opp. Kjærlighet – så vi gjør vår gjerning med varme hjerter og i medfølelse med alt som lever og er til. Visdom – så vi bruker sindighet og sunt vett. Gud utruster oss med alt dette. Det gir meg håp.

Ankerfeste i Gud

Så nærmer jeg meg det som er det viktigste av alt. Det særegne med det kristne håpet er at det varer ved selv om alt rakner rundt oss. Det er faktisk ikke avhengig av hvordan det går! Det har nemlig ikke sitt ankerfeste i noe som helst i denne verden. Det har sitt ankerfeste i Gud. «Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget …» (Heb 6,19) Her skriver den bibelske forfatteren om forhenget foran Det aller helligste, det innerste rommet i tempelet. Der hadde Gud lovet å være stede. At ankeret når inn dit, betyr at håpet vårt har sitt ankerfeste i ham. Det er altså ikke tilfeldig at nettopp ankeret er blitt det kristne symbolet for håp.

I et godt, gammeldags skipsanker ser vi et kors. Det er Jesus som gjennom sin død på korset har åpnet vei til Gud for oss. Her finner vi håpets grunn.

Det kristne håpet går dypere enn både optimismen og pessimismen. Det motiverer i de mørkeste stunder. Biskop Berggrav sa det slik under krigen, da landet vårt sto i en ekstrem krise: «Det egentlige i situasjonen er at situasjonen ikke er det egentlige.»

Den som til sist forløste kapittelet om håp for meg, var den tyske teologen Jürgen Moltmann. Han kalles gjerne for håpets teolog. Etter krigen, da hjemlandet hans var knust og han var krigsfange i England, fant han det håpet som skulle bære ham videre. Han skriver at det ytterste håpet ikke er å finne i det vi ønsker oss og venter på. Den ytterste grunnen for håp er at vi selv er ønsket og ventet på. «Gud er vårt siste håp fordi vi er Guds første kjærlighet.»

Etter korset fulgte oppstandelsen. Gud gjorde det som var totalt uventet da han reiste Jesus opp fra de døde. Sorg ble vendt til glede. Tilsynelatende nederlag ble til seier. I dette ligger det også et håp. Gud kan fortsatt gjøre uventede ting. Hvor mange ganger har ikke «den Herre stille lempet» og historien snudd seg på måter som ingen hadde ventet! Dette ber vi om, og dette håper vi på.

Gud er i arbeid

Oppstandelsen er en bekreftelse på at Gud er i arbeid. Den er den første begynnelsen på nyskapelsen av verden – et pant på det som skal komme i fortsettelsen. Den er garantien for at Gud ikke har tapt verden av syne, og at han en gang skal fullføre det han har begynt. Tårer skal tørres av, rett og rettferdighet skal få det siste ord. Jürgen Moltmann sier det slik: «Med Kristi gjenfødelse fra døden til evig liv forventer vi en gjenfødelse av hele kosmos.»

Vi kan ikke bedømme en fortelling før vi kjenner slutten. I Bibelen kan vi lese fortellingen om Gud og hans skaperverk, og her er slutten med! Vi er selv en del av denne fortellingen. I vårt daglige strev, og i stunder med mismot og fortvilelse, kan vi løfte blikket. Håpet lyser, og ingen kan ta det fra oss.

Når håpet vårt blir styrket, vil kampen falle lettere. Ekte håp gjør ingen passive. Håp gir overskudd til handling.

Derfor, styrk de slappe hender

og de vaklende knær!

La føttene gå rett fram på veien.

Heb 12,12

Kjell Arne Norum er pensjonert prest og forfatter av boken «Gud og miljøet. Hva sier Bibelen?» (med Samtaleplan)

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!