– Møt Ånden med åpne øyne

Det skal mye til for å ta ånden i fra festivalsjef for flerkulturell Pinsefestival, Lemma Desta. Selv om festivalen for andre år på rad finner sted bak dataskjermer er han overbevist: – Den hellige ånd kjenner ingen grenser.

– Festival blir det uansett. Det vi mister tar vi bare igjen dobbelt opp til neste år! Sier Lemma Desta, mens palmene han har «plantet» som bakgrunn på Zoom beveger seg i den virtuelle vinden og sender et palmesus over samtalen.

Til helga, 24. mai kl 11:00, går Flerkulturell pinsefestival av stabelen. Og oppvarmingen er i gang allerede nå. Hver kveld fram til festivalen arrangeres Zoom-baserte bønnemøter klokka 20.

Optimismen til tross: Desta lengter likevel frem til enden på «ørkenvandringen», som han kaller det. Eller dit han egentlig lengter er tilbake. Til en slags åndelig renessanse.

– Etter denne ørkenvandringen som pandemien har pålagt oss, så skal det komme en fornyelse, det venter et nytt kapittel. Men det har skapt en lengsel i oss, og den lengselen går bakover. En lengsel tilbake til slik det var før.

Til røttene

Det er dette han tenker om kirken også – at kirken har så mye å finne i å søke bakover.

– Ved å finne tilbake til røttene kan vi hente frem livskraften som kristne til alle tider har fått gjennom ånden – og pinsen er Åndens høytid. Egentlig er pinsehøytiden en gjemt og glemt høytid, til tross for at den har en så stor betydning for kristent liv og vitnesbyrd.

Men Desta sitter ikke bare og ser på at pinsen glemmes. Han gjør noe med det. I regi av Norges Kristne Råd samler han oss til feiring av nettopp Den hellige ånd. For å varme opp til festivalen. Desta er en urokkelig fanebærer for pinsehøytiden, og gjennom jobben som leder for flerkulturell pinsefestival , inviterer han til nettopp å åpne våre øyne for at det finnes åndskraft: En virkende kraft som øyet ikke kan se, og som man ikke kan gripe verken fysisk eller rent rasjonelt.

– Vi trenger Den hellige ånd

«Hvor blir det av den hellige ånd?» undret Desta blant annet på trykk i Dagen i forbindelse med fjorårets pinsefeiring. Og det er med liv at han både skriver og snakker om denne i vårt vestlige materielle samfunn så bortgjemte ånden.

– Ånden er der, den. Vi må bare åpne øynene for den, sier han påpeker at vi på mange måter har glemt bort det som blåste liv i Evangeliet – som brakte Ordet ut i verden.

– Det er merkelig at det er viet så lite plass til pinsehøytiden, til Den hellige ånd i kristen teologi, mystikk, kunst, litteratur, liturgi og musikk.  Det er gjennom Den hellige ånds kraftfulle virkning at det apostoliske vitnesbyrdet startet hele Evangeliet.

Uortodoks vekkelse.

Lemma er oppvokst sør i Etiopia, og kom til Norge først for 17 år siden.

– Jeg er døpt i den ortodokse kirke i Etiopia.

– Å? Jeg så for meg noe mer pinseorientert.

– Ja, det var først senere jeg ble med i den evangeliske kirke.

– Ok. Så det var ikke i den ortodokse du fant Ånden?

– Hehe, nei, familien min var ikke så aktive der. Det var mer sånn at foreldrene mine fulgte familietradisjonen hvor man ble «kristnet» i Den ortodokse kirke.

– Troen ble liksom ikke med ut i hverdagen?

– Det var nok mest for tradisjonens skyld at vi gikk i kirken på den tiden.

Ånden i kontrastene

Desta fant trosfrihet, åndsfrihet, i en sprekk mellom det gamle og det nye regimet. Det er nettopp i kontrastene han mener ånden virkelig får fremtre.

– Det er ofte i sprekkene vi ser Den hellige ånd. Slik jeg fant den i sprekken mellom et regime som går fra aktiv motarbeidelse av tro til plutselig trosfrihet – i kjølvannet blåste en vekkelsesvind gjennom landet.

Desta ble truffet hardt av denne.

Han ble kjent med Den evangeliske kirke – Mekane yesus-kirken – i Etiopia, via sin søster som ble aktiv lutheraner mens han selv gikk på ungdomsskolen. Hennes vei førte både ham og foreldrene fra den ortodokse kirke til protestantismen.

– Etter noen år opplevde jeg å komme tettere på troen, det var som å bli vekket, jeg ble frelst. Jeg opplever derimot at mye av kristendommen i Norge har en så rasjonell tilnærming til Evangeliet og tro at Ånden stenges ut. Eller – vi ser den ikke fordi vi på mange har sett oss blind på det vi kan begripe rasjonelt.

Ånden som virker i mennesket

– Ånden viser oss sannhet. Sannhet er ikke noe som bare kan gripes rasjonelt. Ånden gir selve livet til Evangeliet og utruster oss til å leve sant, i den rette ånd, og på den måten kan vi leve troen i hverdagen.

På den måten tenker han at Ånden og Evangeliet blir med oss ut i dagen – den blir ikke liggende igjen innenfor kirkeportene etter gudstjenesten. Ånden har evne til å åpne våre øynene for livet, for situasjonen vi er i – for mulighetene vi har. Som til å spre Guds ord – til å nå andre, også utenfor egne landegrenser. Ånden kjenner for Lemma ingen grenser – den har grensesprengende nedslagskraft.

– Vi har i grunn alt på plass: vilkårene, politiske og materielle fordeler – hvis vi til og med har Ånden så er mulighetene grenseløse for hvem vi kan nå med evangeliet.

Underfull ånd

Han tror dog at det ofte må noe ekstra til for at vi skal oppdage ånden.

– Jeg ber for tegn og under. Det er ofte det som skal til for å rykke oss ut av den veldig rasjonelle tilnærmingen til alt. Jeg ber for at tegn og under skal skje, som åpner folkets øye for tro. Det kan også bidra til å gjøre oss i stand til å bære Evangeliets vitnesbyrd ut i verden. Jeg tenker: Fyll kirken og pastorer, prester med ånd: Da kan de virkelig preke så det påvirker mennesker.

Han trekker som eksempel frem personer som Martin Luther – som Hans Nielsen Hauge: De fikk en opplevelse som endret dem. Som forandret dem, som satte dem i stand til å trosse frykten og stå opp mot overmakten, mot konvensjonene.

– Tenk bare hvor mye de fikk gjort – at en eneste person kan gjøre så mye som de fikk til … – det kaller jeg overmenneskelig. Jeg tenker at her er det ånden som virker i dem, slik den omvendte og virket i Paulus etter hendelsen på veien til Damaskus.

Åndelig vekkelse

Og Lemma er ikke i tvil: – Ja, svarer han. – Norden trenger en åndelig vekkelse!

Han tenker at det nettopp er pinseunderet som evner å rykke mennesket ut av den hverdagslige vandring i verden – fra gjøremål til gjøremål, rutiner, jobb og hverdag. Hvor eneste pause man får blir noen ukers ferie i Syden.

– Ofte blir nytelsen et mål i seg selv. Så ligger man for døden en dag og lynreflekterer over på hvor livet ble av, og hva som egentlig var meningen. Det er først da mange tenker at: Hvorfor har jeg ikke stoppet opp og tenkt, gitt rom for meg selv til å se større på det, utvide horisonten – innse nettopp dette at uansett hvor mye velferd og rikdom og trygghet vi har i Norge i dag så rammer døden alle. Vi kan ikke betale for å slippe unna.

Og Ånden mener han vi finner i nettopp «sprekkene» – i pausene.

– Det er først når vi gir oss selv tid og rom for å reflektere, sette oss ned – lete – at vi kan få øye på Den hellige ånd.