En global uke blir til

Når prosjektleder i Norges Kristne Råd, Elin Finnseth Sæverås, planlegger Global uke, blir hun motivert av å tenke på alt som er mulig å få til når kirker og organisasjoner og lokale ildsjeler i fellesskap gyver løs på aktuelle utfordringer.

– Joda, jeg har jo kjent på de følelsene av og til … og når det kjennes overmannende er det trygt og fint å vende tilbake til strikketøyet eller hagearbeidet, svarer Sæverås på spørsmålet om hun ikke av og til bare har lyst til å gi opp og la verden seile sin egen sjø.

Hun som har sett mye av verdens elendighet og selv synes det er lett å blendes av den.

– Samtidig, finnes skaperverket og menneskene overalt – med sin iboende verdighet og skjønnhet, føyer hun raskt til.

Biografien til Elin Finnseth Sæverås er spekket med erfaringer fra deler av verden langt bak fjell og fjord, tid og rom og tanke – i både bokstavelig og kulturell forstand. Tolv år av barndommen bodde hun og tre søsken i Japan sammen med foreldre som var misjonærer. I tjue- og tretti-førtiårene jobbet hun i Etiopia i to omganger – til sammen åtte år.

SJETTE GLOBALE UKE. Nå er hun aktuell med det hun hele året arbeider for: Global uke. Fra 8. – 15. november mobiliseres menigheter i hele landet for å belyse en urett vi finner både i våre nabolag og i hele verden: Moderne slaveri

– Her samarbeider den minste bygdemenighet med sine «storesøstre» i byene og de store organisasjonene med de lokale ildsjelene. Vi samler gode krefter som høyt og tydelig sier at – vi kan ikke – og vil ikke – akseptere annet enn verdige lønns- og arbeidsvilkår for alle! Enten det handler om sesongarbeideren i Norge eller den unge kvinnen på tekstilfabrikken hos en underleverandør langt borte. Og vi må ikke tie om at kvinner og barn utnyttes på det groveste for andres seksuelle «behov».

Moderne slaveri er med andre ord vårt tids former for slaveri – de vi ofte ikke ser lurende bak i kulissene når vi fristes til å handle en masse klær vi ikke trenger på Black Friday-salg. De vi ikke ser på verkstedet når vi leverer bilen til vask eller dekkskift, og verkstedet er nøye plukket ut etter hungrige studier av prisvurderinger på avisenes forbrukersider i jakten på billig utførte jobber.

– Tenk på all den tiden min generasjon har sløst bort! Vi hadde hatt muligheter til å gjøre så mye for å stanse klimaendringene og endre de globale spillereglene.

HÅPLØSHET OG LATTER. Og når verden føles håpløs å redde, og hun føler for å bli sittende trygt ved strikketøyet, husker hun på sitt ti måneder gamle barnebarn som skal vokse opp med klimakrise og uro og urettferdighet.

– Tenk på all den tiden min generasjon har sløst bort, vi hadde hatt muligheter til å gjøre så mye for å stanse klimaendringene og endre de globale spillereglene.

Hun gir seg dog ikke med å tenke på alt man ikke får gjort, lar ikke avmakten knuge.

– Å delta i handlende fellesskap er en god motkraft.

Hun smiler litt underfundig, ser ut som om hun tenker på noe litt lurt

– Sånn i trass og tru, sier hun og humrer.

Samtaler om slaveri og urett til tross – en smittende latter løser opp og gjør det rett og slett spennende å gå videre.

FELLESSKAPETS KRAFT. For dem som likevel måtte ha lyst å gå og legge seg igjen i følelsen av avmakt i møte med alle skrekkhistoriene om vår tids slaveri: Snakk med Sæverås! Et stødig blikk, akkompagnert av en stemme som glatt stiger fra alvorlig til humoristisk og tilbake igjen, holder følelsen av håpløshet unna, tross globalt grenseløse utfordringer

– Å delta i handlende fellesskap er en god motkraft.

– I de store sammenhengene kan det lille man gjør føles som en dråpe i havet. Men når jeg ser kirkene, Norges Kristne Råds og mitt arbeid inn det store, globale fellesskapet som jobber mot de samme målene da får arbeidet mening og man føler seg ikke så liten.

Stor mening har hun også funnet i troens fellesskap.

– I arbeidet for KN i Øst-Afrika opplevde jeg det trosmessige fellesskapet som det beste fra de årene – det felles engasjementet.

Blant annet koordinerte hun et regionalt prosjekt mot kjønnslemlestelse.

– Vi jobbet med å mobilisere religiøse ledere til å snakke om dette – til å belyse ut fra en verdimessig forankring: at dette ikke er noen religiøs plikt som Bibelen eller Koranen påbyr. Snarere er det en skikk vi må si farvel til for å unngå unødig lidelse og overvinne kjønnsdiskriminering.. Jeg så hvordan trosfundert argumentasjon ga positiv «ryggdekning» for å slutte med praksisen.

– Jeg har sett folk bli overrasket når de ser hvor mye kirkelige organisasjoner har bidratt til å etablere lokale sosiale tilbud, skape arbeidsplasser, bygge lokalsamfunn – at det ikke handler om å «slå folk i hodet med bibelen» og si hva som er rett.

RELIGIØS KRAFT. – I Norge har religiøse ledere mindre å si enn før. Det bør ikke føre til at vi som kirkelige aktører nedvurderer våre muligheter. Tvert imot: Kanskje det kan bli en viktig øvelse i ydmykhet, og samtidig hjelpe oss å øse mer av grunnkilden: vi Jesu eksempel, forsoningsdød og oppstandelse – og troen på at Gud virker i verden. Guds rike er underveis! Dét er en solid og kraftig plattform å stå på. Også arbeidet med moderne slaveri og bærekraftsmålene. Kirkenes engasjement får skryt utenfor egne organisasjoner, og det oppleves godt at vi kan dele dette engasjementet med andre som ikke har den samme trosplattformen. Vi føler oss veldig velkommen!

Hun har av og til blitt litt forbløffet over at folk tror at trossamfunn stort sett jobber for å holde oppe sitt eget trossamfunn.

– Jeg har sett folk bli overrasket når de ser hvor mye kirkelige organisasjoner har bidratt til å etablere lokale sosiale tilbud, skape arbeidsplasser, bygge lokalsamfunn – at det ikke handler om å «slå folk i hodet med bibelen» og si hva som er rett.

«SKAPINNVANDRER». Kultursjokket var å komme til Norge som sekstenåring etter mange år i Japan og tro at hun var norsk.

– … så var jeg egentlig ganske fremmed! Å skulle passe inn – å ikke føle seg helt som de andre. Det var en krevende tid. Jeg har vært en slags «skapinnvandrer».

– Har du opplevd mye utlengsel?

– Det var mer av den før. Men jeg visste at det har sin å pris å bare følge det som lokker. For å kunne roe ned rastløsheten som følge av en sånn oppvekst, var det bra for meg å bygge en slags tilhørighet lokalt – sakte men sikkert. Det har tatt lang tid, men føles godt.  

Det har også vært en styrke å vokse opp mellom flere kulturer. Hun tror det gjør det enklere å se kulturer mer utenfra.

– Det å både føle seg litt på innsiden, men også litt på utsiden … det har nok bidratt til å øve opp blikket til å se ting fra ulike sider.

Selv om det store kultursjokket først kom i Norge, gjorde det også sterkt inntrykk å komme til Etiopia midt i tjueårene.

– For eksempel det å se mennesker leve i ekstrem fattigdom og mangle helsehjelp. Det som likevel gjorde sterkest inntrykk, var å møte så mye varme og at mange bevarer humor, livsgnist og verdighet midt i de tøffeste situasjoner.

– Det som gjorde sterkest inntrykk, var å møte så mye varme og at mange bevarer humor, livsgnist og verdighet midt i de tøffeste situasjoner

STEG FOR STEG. Nå er hun, sammen med styringsgruppa, rustet til å lokke det økumeniske Norge med seg til å heve blikket. Utover – og samtidig innover. Moderne slaveri er nemlig ikke noe som bare skjer der ute, det skal Global uke minne oss om.

– Vi har det rundt oss hele tiden gjennom varene og tjenestene vi kjøper, og målet er bevisstgjøring – å rykke mennesker ut av avmakts- og likegyldighetsbobla.

Global uke gjennomføres for sjette gang. Og Sæverås ser at de har en lang vei å gå for å komme dit de vil. Hun erfarer at kirkene viser økende engasjement og da er det motivasjon å finne i hvert steg.

Hun ser det tydelig for seg: ; de små fremskrittene – ett og ett, til stemningen stiger i rommet for hvert eksempel hun tenker på fra tidligere års Global uke.

– Det er så gøy når de som har vært med ett år, blir med neste år og neste år der igjen. Noen steder har Global uke utløst veldig mye kreativitet. Det er spesielt fint å merke at ungdommer og unge voksne inspirerer og engasjerer seg. Og det å se at arbeidsmåten vår «catcher» – det ser ut til å fungere. Det jeg liker aller best, er at det er en veldig inkluderende metodikk. Folk kan gjennomføre uka ut fra ambisjonene de har sjøl. De kan gjøre sin lokale vri: Fotoutstillinger, bilrebus, konfirmantprekener, for å nevne noe.

– Sammen er vi tilretteleggere for Global uke, men det er jo først og fremst ansatte og frivillige i menighetene som gjør selve jobben!

ÅPNER TETTERE DIALOG. Global uke fungerer også som en møteplass. For eksempel kom politi og menigheter og studenter i Tromsø i tettere dialog etter at de var sammen på et uke-arrangement.

– Vår filosofi er at dryppene vi kan gi, har en langsiktig virkning vi ikke ser riktig ennå. Sammen med andre aktører bidrar vi litt og litt og litt. Jeg tror det er mye god vilje i folk. Vi må bare fortsette å spre kunnskap og gjøre det lettere å ta gode valg.

Til sist vil hun gi en stor applaus til alle som deltar.

– Arbeidet i styringsgruppa har gått så bra! Representantene som sitter der, har vist veldig mye engasjement og gir mye av seg selv – stor kred til dem! Sammen er vi tilretteleggere for Global uke, men det er jo først og fremst ansatte og frivillige i menighetene som gjør selve jobben!

(Tekst: Ida Gilbert)