Trygg tro hele livet

Det er mange som forlater kirken, og noen forlater også troen, i overgangen til voksenlivet. Jeg tror det kan skyldes følgefeil fra den troen man ble presentert for som barn og ungdom – en tro som ikke tålte livserfaringene.

I det siste har jeg tenkt på hvordan kirken kan være et trygt og viktig sted fra vugge til grav. For det er vel det som er meningen – at menigheten skal tåle våre erfaringer gjennom et helt liv?

«Melodi for livet»

Mitt håp er at flere som er unge i dag skal oppleve at den troen de blir opplært i, er en tro som følger dem livet ut og som gir en god rytme og melodi for hele livet.

En tro som blir for enkel, fanatisk og virkelighetsfjern i møte med voksenlivet, kommer til kort. Hermund Haaland påpeker i boken «Samfunnsbygger» at de fleste faktisk forlater menighetsliv på vei inn i voksen alder. Kirkegang oppleves ikke viktig lengre. Mitt håp er at flere som er unge i dag skal oppleve at den troen de blir opplært i, er en tro som følger dem livet ut og som gir en god rytme og melodi for hele livet. At kirke ikke er et show, men nærer et trosliv som bærer, og som er elastisk nok til å romme alle livserfaringene, en tro som det er naturlig å gi videre til sine barn.

For at barn og unge skal oppleve menigheten både som trygg og relevant trenger de oppleve at de kan være tilstede med hele seg og være trygge på at ingen spørsmål er tabu, at menighetsmiljøet tåler det livet har å by på. At det ikke bare er plass til teologiens klare svar, men også troens brytning med egne erfaringer. Jeg vet det høres krevende ut, og det er det, for livet er en krevende øvelse. Dette er skummelt. Det er derfor vi må snakke om det – for å tørre å skape trygg plass til ulike mennesker med ulike livserfaringer, i kristne fellesskap.

De store ordenes avmakt

De store ordene sminker virkeligheten og blir etter hvert avslørt som fattige.

At mange forlater menigheten kan skyldes at det forkynnes en tro preget av mange store ord og dyrking av sterke følelser som viser seg å ikke holde i det lange løp, men hvis man skal være ærlig oppleves det man har lært som fremmed og fjernt i møte med livet som voksen. De store ordene sminker virkeligheten og blir etter hvert avslørt som fattige. De store ordene holder hverken for psyken eller for kroppen når utallige valg må tas gjennom et helt liv. Derfor må vi snakke ærlig og sant med barn og ungdom om tro og liv.

Hvis de unge får beskjed om at de ikke må være kritiske og stille spørsmål, og ikke opplever å bli tatt på alvor, blir troen for skjør i møte med livet. Når ungdommer blir presentert for klare svart-hvitt-idealer for hva som er riktig og hva som er feil, uten at man gir rom for refleksjon og ytring, blir det usunt.

Rom for åpenhet

Mange som har forlatt det kristne fellesskapet opplever at det ikke var plass til dem.

Det er viktig at den enkelte ungdom får bli kjent med seg selv og sin tro og får utvikle seg på sin måte, og ikke bare få beskjed om hvordan de skal tro riktig og likt de andre. For konformitet vil komme til kort. Et viktig spørsmål er: Hva er den enkelte ungdom opptatt av og hvordan opplever han og hun verden?

Mange som har forlatt det kristne fellesskapet opplever at det ikke var plass til dem, men at de kun hadde verdi i den grad de var enige i det som ble sagt og nyttige for menighetens vekst. Slik kan det ikke være i et trygt kristent miljø. Det gir ikke godt grunnlag for troen og livet.

Her er noen livserfaringer vi ikke tør snakke om:

• «Prestesønnen mobber meg, men jeg tør ikke si det til noen».
• Den unge mannen som får beskjed om å bare legge alt ved korset og komme seg videre, når han forteller om en vond oppvekst.
• Helbredelsen som aldri kom, selv om hun fastet og ba.
• Konfirmanten som føler seg nødt til å velge mellom troen han lærte om i kirken og vitenskapen han lærte om på skolen. Han melder seg ut.
• Hun som kjenner at interessen for kunst er unyttig i menigheten og legger det på hylla
• Kompisen min er skeiv – kommer han til helvete?
• Gutten som forelsker seg i gutter og er redd for å havne i helvete

Tolkningsrom

Vi må istandsette unge mennesker til å tenke selv, reflektere og forholde seg kritisk og skape trygge grenser for eget og andres liv.

Det er viktig at virkeligheten ikke tåkelegges men at det blir snakket ærlig, saklig og sant. Spesielt når det er mye man vil få til som leder for unge mennesker, kan det være fristende å pynte på sannheten og bruke bibelvers som maktmidler for å overbevise om å gjøre det lederen vil. Det kan vi ikke ha noe av. Vi må istandsette unge mennesker til å tenke selv, reflektere og forholde seg kritisk og skape trygge grenser for eget og andres liv. Fremfor skråsikkerhet bør man heller si at dette er min mening eller dette står denne menigheten for, men det finnes mange verdifulle tradisjoner og meninger om dette. Og vi kristne har mye å lære av hverandre. Jeg mener ikke at teologi er relativt, men det er en øvelse der vi alle tolker og ser stykkevis og delt. Og vi kan med fordel hjelpe ungdom med å styrke den teologiske refleksjonen og utvide horisonten, det bidrar til en tryggere trosreise videre i livet.

For at barn og ungdom skal oppleve menigheten som trygg havn med plass til dem, trenger vi signalisere at hver enkelt ungdom er viktig fordi de er til, uavhengig av hva de kan brukes til og om de har de riktige meningene. 

Tro som tåler livet

Gud er alltid større enn våre tanker: Deus semper major.

Når det er fristende å bruke triks for å få de unge til å gjøre som vi voksne vil, og som vi tenker er best i Guds rike, må vi stoppe opp og tenke oss om. Vi må vokte oss for å utnytte de unges engasjement og «bruke dem opp». Det viktigste for den lange livsreisen de har foran seg, er at de har en trygg identitet.

Og når troen kjennes for vanskelig å forene med livet, må vi huske at Gud er alltid større enn våre tanker: Deus semper major. Det kan gi en robust tro som tåler livet. Det er ikke meningen at vi skal forstå alt, hverken unge eller gamle. Men vi kan tro, vi kan lene oss over i Gud og kjenne at han tåler oss. Det kan gi trygghet i et helt liv.