Det kristne håp i koronaens tid

Professor emeritus, Oscar Skarsaune.

Av Oskar Skarsaune

Jeg tror vi gjør klokt i å løfte blikket litt høyere enn til vår egen private horisont. Vi er utrolig privilegerte, vi som lever i Norge. Også i koronaens tid er vi det.

Oslos biskop Kari Veiteberg har bedt meg reflektere litt over temaet i overskriften. Et oppdrag jeg tar imot som en stor ære, men også som alt annet enn lett og enkelt. Det følgende er et famlende forsøk, ikke mer. Til hvert punkt må mange forbehold tas. Jeg vet det, men har droppet dem.

1. Løft blikket

Jeg tror vi gjør klokt i å løfte blikket litt høyere enn til vår egen private horisont. Vi er utrolig privilegerte, vi som lever i Norge. Også i koronaens tid er vi det. Vi har ett av verdens beste offentlige helsevesen, som ikke behandler oss ulikt etter hva vi er i stand til å betale. Vi har kloke mennesker med hjartet på rette staden i lederposisjonene i samfunnet vårt. Vi har mye å være takknemlige for. Det bør få oss til å åpne hjertene våre for alle dem som har det mye verre enn oss. Vi behøver ikke gå utenlands for å finne dem. De mest utsatte i vårt eget samfunn er enda mer utsatte nå. Det samme gjelder i globalt perspektiv. Jeg fryser ved tanken på hvordan det skal gå med alle dem som lever i fattige land omtrent uten helsevesen, for ikke å snakke om de hjemløse flyktningene som er stuet sammen i overfylte leire uten noen fungerende infrastruktur i det hele tatt. De bildene som kan vente oss hvis og når koronaen gjør sitt inntog der, tror jeg blir så fryktelige at vi kanskje ikke vil orke å se dem.

2. Skjør trygghet

Dess mer jeg lytter til ekspertenes ord på TV, dess mer tenker jeg at det sekulære håpet i koronaens tid er at vi skal komme tilbake til situasjonen slik den var før koronaen meldte sin ankomst. Kort sagt: når koronaen er borte – da er det, som Jan Eggum synger, «på’an igjen». Vi håper at vekstøkonomien skal ta seg opp, som før, at vi jevnt og sikkert kan øke vår realinntekt og vårt forbruk, som før. Det er ikke bra for klodens klima, det er ikke bra for verdens fattige, og det er egentlig ikke bra for oss rike heller. – Hvis dette skjer, er det beviset på at vi ikke er blitt det spor klokere og ikke har trukket noen visdom av korona-erfaringen. Da havner vi i dårlig selskap – i selskap med den rike bonden i Lukas 12,13–21. I engelske bibler kalles han The Rich Fool. Som de fleste mennesker, hadde han et behov for å føle seg trygg. Trygg! Da var det ikke nok med det daglige brød, det var ikke nok med brød for resten av året heller, det var først når han kunne si: «Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!» – det var først da han følte seg trygg. Koronaen bør ha lært oss hvor skjør den tryggheten er. Bør ha lært oss at alt kan rakne.

Koronaen bør ha lært oss hvor skjør tryggheten er. Bør ha lært oss at alt kan rakne.

3. Det kristne håp

Det kristne håp er annerledes. Det handler om en helt annen måte å leve på. Det kristne håpet bærer en drøm i seg, en drøm om forandring allerede her og nå, som videreføres i fullkommen form i det evige gudsriket. En måte å leve på som her og nå innebærer radikal deling, fra dem som har til dem som ikke har. En måte å leve på som ligner den Jesus viste oss. Han, som var hos Gud og var Gud lik, han ga avkall på det, ble menneske og kom i en tjeners skikkelse (Fil 2,5ff). Han var Sønnen, Gud lik, men bøyde seg ned og tok tjenerens plass, slavens arbeid (Mark 10,43–45). Han var Mesteren, som vasket føttene til lærlingene sine. Jeg har gitt dere et eksempel, sa han (Joh 13). «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,5). – Jesus beskrev selv denne måten å leve på i all sin undervisning, ikke minst i Bergprekenen. Tryggheten i livet består i å ha sin trygghet hos Gud, i hans omsorg. Den beskytter oss ikke mot alt ondt, den beskytter oss ikke mot sykdom, lidelse og død. Men den beskytter oss mot det største av alle onder: å falle ut av Guds hånd. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til (Rom 14,8).

4. Hele skaperverket

Til slutt: Det kristne håp handler ikke bare om oss mennesker. Det handler om hele skaperverket, det handler om jordens forvandling. Det handler om helbredelsen av en såret og skadet jord. Dette lar seg ikke beskrive i sakprosa, men i poetens språk får vi en anelse om det og en smak av det:

En dag skal Herrens skaperdrømmer møte / den jord som slektens ondskap har lagt øde. Og det er dommens dag. Hvert kne seg bøye! / All ære til vår skaper i det høye! Og Han som hang på korset, tornekronet, / skal løfte verden opp til Gud, forsonet. Han er Guds offerlam. Hvert kne seg bøye! / All ære til vår Fader i det høye!

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!