Av Kristina Quintano, Budbringeren fra helvete
Et dødt barn veier nesten ikke noen ting. En falsk redningsvest med et bevisstløst barn med armene og beina hengende ned langs siden som en tøydukke fylt av vann veier nesten ikke noen ting. Sammenlignet med en voksen selvsagt. En livløs voksen mann med våte klær og en ryggsekk festet på magen og våte sko og fingre som har låst seg i en klolignende stilling – de er dødstunge. Men barna – lett. Man trenger bare en ledig arm for å løfte et dødt barn opp av vannet. En arm og enorme mengder styrke.
Her jeg sitter, så langt syd på øya mi det er mulig å komme, føles det som å være ved verdens ende. Jeg lar fingrene gli bortover den myke kalksteinen. Malta – en sammensetning av det greske ordet Melitē, honningsøt, og det fønikiske ordet Malet, trygg havn. Dette er landet til mine forfedre. Det var her jeg tok mine første skritt. Jeg tenker på alt hva disse honningfargede klippene har sett. Tenk om de kunne snakke:
En trebåt dukker opp i horisonten. Der befinner det seg nesten tre hundre mann som har vært på et stormfullt hav i flere uker. På vei over Middelhavet til Italia, kom de ut for et forferdelig uvær, og de har nær gitt opp å finne tilbake til rett kurs da de ser glimt av en øy og merker at havet begynner å bli grunnere rundt dem. De styrer båten inn mot en bukt før den går på grunn og setter seg fast. Mens fiskerne i den lille havna står lamslåtte og ser på, hopper de aller fleste mennene i havet og legger på svøm eller klamrer seg fast til plankebiter. Trebåten knuser mot bølgene, men på utrolig vis overlever alle de 276 forliste.
Året er 60 etter Kristus da Apostelen Paulus etter dette forliset setter sine føtter på maltesisk grunn, og kommer til å forandre den lille Middelhavsøyas historie for alltid. Paulus blir på Malta i tre måneder før han reiser videre til Roma der han skal stilles for retten.
Da jeg var liten forsøkte jeg alltid å se for meg hvordan det hadde sett ut da Paulus gikk i land på Malta. Jeg så for meg menn i tunge klesplagg som vadet i havet og som klamret seg fast til knuste treplanker. Gjennom kunsten og litteraturen opplevde jeg bilder og beskrivelser av skipet i havsnød. Jeg visste ikke da at vårt Middelhav kom til å fylles med forlis de neste tjue årene, at jeg skulle vie livet mitt til å dra mennesker opp av vannet, at de som skulle komme etter Paulus sjøveien ikke kom til å være velkommen i noen trygg havn. Selv ikke på Malta.
To tusen år etter Paulus’ forlis kan man høre de grusomme lydopptakene av den syriske legen Jammo som desperat ringer etter nødhjelp fra en båt som er på vei til å forlise på nesten samme sted som Paulus kom i havsnød. Til tross for gjentagende nødanrop kom det ingen og reddet dem, og i 2013 druknet det 268 mennesker fra Syria, 60 av dem barn.
Jeg kan ikke forestille meg hvordan det føles å være på flukt, hvordan det er for en gravid kvinne å bli smuglet gjennom grenseposter fra Damaskus, gjennom Egypt til Libya med militsen i hælene, et gråtende barn på armen og en død mann i hjertet for så å ende ved stengte grenser og retur, men jeg vet hva det vil si å stå på den andre siden, å sitte i timevis i kulden på julaften, eller ytterst på en klippe på Malta og speide utover Middelhavet og lete etter kvinnen og barnet. Jeg vet hvordan det høres ut når det kommer et nødanrop til en alarmtelefon, og det eneste vi kan si som svar er at: beklager, det kommer ikke til å komme noen å redde dere – før kontakten brytes og vi noen timer etter får melding om at alle om bord er druknet.
Ifølge International Organization for Migration har minst 40.000 mennesker druknet i den sentrale delen av Middelhavet på flukt fra krig og uro de siste årene. Hvor mange mennesker som egentlig ligger der på bunnen av havet, vil vi aldri få vite. De aller fleste blir aldri plukket opp, og de aller fleste får ikke noen grav. På bunnen av havet ligger menn, kvinner og barn hvis eneste feil var at de søkte trygghet, og at de alle vurderte at havet var tryggere enn land.
Jeg tenker på alt hva disse honningfargede klippene har sett. Tenk om de kunne snakke.
Kristina Quintano (f.1975) er halvt maltesisk og halvt norsk. I femten år har hun dokumentert og skrevet om båtflyktningers reiser over Middelhavet. Hun har aktivt jobbet med redningsarbeid og intervjuet hundrevis av mennesker om deres fluktrute over havet.
Hun driver i dag Facebookbloggen Budbringeren Fra Helvete som hver dag oppdaterer hvor mange mennesker som er registrert omkommet eller reddet i de ulike områdene i Middelhavet.
Dette arbeidet er blant annet støttet av Fritt Ord, og bloggen er anerkjent som ny norsk journalistikk.
