Klimakrisen handler først og fremst om urettferdighet!

Av Tina Razafimandimby Våje

 

Jordas situasjon ser rett og slett ikke så bra ut. Vi har 11 år på oss til å halvere verdens klimagassutslipp for å unngå en irreversibel oppvarming. Hyppigere og kraftigere ekstremvær, klimaflyktninger, konflikter og mangel på ressurser kan føre til blant annet dårligere helse og dårligere tilgang på utdanning. Den røde tråden er at de som har minst fra før blir rammet hardest. 

 

Et problem som angår alle

Jeg vokste opp på Madagaskar, og det har vært viktig for min forståelse av verden. Der er flere av disse konsekvensene høyst relevante allerede. Regnskogen som jeg bodde i, er nesten borte. De årlige syklonene blir sterkere, tørkeperiodene lengre, avlingene ødelagt og livsgrunnlag ødelagt. Om dette skulle skje oss ville det gått greit. Vi kan bygge oss opp igjen. Det kan ikke de, som forresten ikke har bidratt så mye som oss til å skape problemet. For meg er klimakrisen først og fremst en kamp for rettferdighet. 

Klimaendringene er kanskje det største, mest massive problemet menneskeheten noensinne har støtt på. Det angår alt og alle. Det gjør at jeg får lyst til å hjemme meg under dyna og vente til det går over. Men det forsvinner ikke av seg selv. Jeg tror ikke at miljø- og klimabevegelsen fører til klimaangst – for meg er det å gjøre det jeg kan den eneste måten å gå videre på.

 

Ufrivillig miljøaktivist

For et år siden begynte jeg å snakke om seg selv som en ufrivillig miljøaktivist. Jeg vil ikke at det å snakke høyt om klima og miljøproblemer skal være forbeholdt spesielt interesserte. I år har jeg vært med på Norgeshistoriens største miljødemonstrasjon. Jeg er ikke alene. Titusenvis av barn og unge har vist tydelig at vi krever handling. Vi krever kutt i klimagassutslipp og en mer solidarisk klimapolitikk. Klimarettferdighet handler ikke bare om fattig og rik, skyldfordeling mellom land eller sosiale klasser. Det handler også om et generasjonssprik. Valg som tas i dag har konsekvenser langt inn i fremtiden.

Klimarettferdighet er for meg en ansvarsfordeling som tar hensyn til folk. Vi kan ikke forvente at de med få ressurser fra før skal lede klimakampen når de i tillegg er de som blir hardest rammet. Jeg, som den uerfarne klimaungen jeg er, burde ikke trenge å være aktivist. Men som situasjonen er nå teller alle mennesker, valg og handlinger – rett og slett fordi det haster så mye. Vi er alle viktige, og alt vi gjør har konsekvenser. Det er jo litt oppløftende også, er det ikke? 

 

 

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!