Noen har kalt den endelige teksten fra COP28 som historisk, for å være den første oppfordringen fra verdens nasjoner noensinne om en overgang fra fossil energi. Andre derimot kaller den svak og ineffektiv og at den inneholder en mengde smutthull for petroleumsindustrien. Hva sier avtalen egentlig?
Redusere bruken av fossil energi
Teksten er krystallklar om de store utfordringene vi står ovenfor:
Å begrense global oppvarming til 1,5 C [over førindustrielt nivå] med ingen eller begrenset overskridelse krever dyptgripende, raske og vedvarende reduksjoner i globale klimagassutslipp på 43 % innen 2030 og 60 % innen 2035 i forhold til 2019-nivået og nå netto null karbondioksidutslipp innen 2050. Landene anerkjenner videre behovet for dyptgripende, raske og vedvarende reduksjoner i klimagassutslipp i tråd med 1,5C-veien.
Problemet er at karbonutslippene ikke går ned som nødvendig – de øker fortsatt. Så teksten om konkret og umiddelbar handling er viktig. Det forrige utkastet foreslo tiltak som landene kunne ta. Den endelige avtalen er noe sterkere og oppfordrer land til å gjøre følgende:
Tredoble fornybar energikapasitet globalt og doble den globale gjennomsnittlige årlige frekvensen av energieffektivitetsforbedringer innen 2030.
Dette er bra, men på grunn av innvendinger fra Kina og India klarer man ikke å tallfeste målene. Det betyr at landene kan velge hvilken grunnlinje som passer dem, og dermed står man i fare for å undergrave målet.
Fremskynde innsatsen for avvikling av kullkraft
Utkastet omtaler en overgang fra fossil energi i energisystemer på en rettferdig og ryddig måte slik at en kan nå netto null i utslipp klimagasser innen 2050.
Dette er ikke noe tydeligere enn teksten fra Cop26 i 2021, det er skuffende fordi det skitneste fossile drivstoffet utvilsomt må fases ut raskt. I det neste avsnittet i vedtaksteksten kommer den sentrale formuleringen mange snakker om:
Overgang fra fossil energi i energisystemer, på en rettferdig og ryddig måte, fremskynde handlingen i dette kritiske tiåret, slik at en kan oppnå netto null i utslipp av klimagasser innen 2050 i tråd med vitenskapen.
Denne formuleringen er oppsiktsvekkende i positiv forstand fordi det er første gang en av grunnårsakene til klimakrisen – fossil energi – har blitt sitert i en endelig beslutningstekst på nesten 30 år med FNs klimasamtaler. Men overgang er et svakere ord enn utfasing. Sistnevnte ble støttet av 130 land, men ble sterkt motarbeidet av petroleumsstater. Realiteten er at i den virkelige verden øker bruken av fossile energikilder med mange nye olje- og gassfelt som utnyttes. Er overgang et sterkt nok signal til å stoppe disse investeringene? Sannsynligvis ikke, men i det minste er retningen for hvor vi skal endelig klar.
Smutthullene i avtaleteksten
Øke utviklingen av null- og lavutslippsteknologier, inkludert blant annet fornybare, kjernefysiske, reduksjons- og fjerningsteknologier som karbonfangst og -utnyttelse og -lagring (CCUS), spesielt i sektorer som er vanskelige å redusere, og lav-karbon hydrogenproduksjon.
Petroleumsprodusenter som Saudi-Arabia presset veldig hardt på å inkludere CCUS, da de ser det som en måte å fortsette sin lukrative virksomhet på, med utslipp som fanges og graves ned. Men det store flertallet av ledere og vitenskapsmenn ser en ekstremt begrenset rolle for CCUS; det er dyrt, langt fra det omfanget som kreves, og fanger ikke engang alle utslipp. Ideen om at det kan tillate oljeselskaper å fortsette business as usual er en utopisk tanke, sier sjefen for Det internasjonale energibyrået.
Subsidiering av fossil energi som driver global oppvarming har blitt sammenlignet med å helle bensin på bålet: kull, olje og gass får 7 billioner dollar i året i støtte – det vil si 13 millioner dollar i minuttet.
Fase ut ineffektive subsidier til fossil energi som ikke adresserer energifattigdom eller bare overganger, så snart som mulig.
Dette er første gang en slik oppfordring har dukket opp i en global FN-beslutning, men ineffektiv blir sett på som et ord som lar nasjoner stort sett gjøre som de vil. G20 lovet det samme i 2009, uten fremgang så langt.
Et annet lureord er transitional fuels – et kodeord for fossil gass.
Anerkjenne at overgangsdrivstoff kan spille en rolle i å lette energiomstillingen samtidig som de sikrer energisikkerhet.
Dette er den største gevinsten for petroleumsindustrien – det utgjør nesten en giftpille i avtalen. Den legitimerer gassbrenning på grunnlag av at den er mindre forurensende enn kull, selv om flytende naturgass (LNG) faktisk kan være enda verre enn kull på grunn av metanlekkasjer. Det er verdt å merke seg at USA, verdens største olje- og gassprodusent, planlegger en enorm LNG-utvidelse. Tiden for overgangsdrivstoff er for lengst forbi; fornybar energi er billigere, raskere og sikrere.
Hvilke mangler har teksten
Det som mangler i teksten er like viktig som det som står i den, viktigst av alt om økonomi. Penger er nødvendig for å bygge ut ren energi (dempe klimaendringene), forberede sårbare samfunn for eskalerende klimapåvirkninger (klimatilpasning) og for gjenoppbygging etter katastrofer (tap og skade). Teksten anerkjenner at det vil være behov for billioner av dollar i investeringer, men klarer ikke å gi nøyaktige tall på hva som vil bli gitt og når pengene eventuelt kommer. Uten finansiering er all prat om klimatiltak bare tomt snakk.
En global plan for klimatilpasning, var topprioritet for noen av de mest sårbare landene på FN-toppmøtet. Men den endelige teksten er svak og mangler konkrete planer på dette området.
Men sett bort fra forhandlingene, brakte COP28 en bølge av nye internasjonale løfter – som dekker alt fra olje- og gasselskapsutslipp og tredobling av fornybar energi, til matsystemer og hvordan verden bedre kan integrere tiltak mot klimaendringer og tap av biologisk mangfold. Dette gir håp inn i fortsettelsen.
Siste kommentarer