Jeg husker hvordan jeg som ung pastor ble spurt om hva jeg jobbet med. Jeg svarte med stolthet at jeg jobbet som pastor i Frikirken, men ble møtt med et skarpt og fordomsfullt: «Hva slags sekt er det?» Responsen satte meg nok litt ut, og den gangen gikk jeg raskt i forsvar og følte jeg måtte si «nei, det er ikke sånn og sånn altså».
For ikke mange dager siden møtte jeg en som fortalte om lignende og helt ferske opplevelser, og hvordan han opplevde at det fremdeles ikke var helt stuerent å tilhøre kirken han tilhørte.
Og, det gjør noe med oss. Jeg tror det fort legger en demper på hva og hvordan vi våger å snakke med andre. Vi vil jo ikke bli opplevd sære og rare, og er det slik at det bare er en bestemt kirke eller et bestemt språk som er «akseptabelt»?
«Hva slags sekt er det?»
«Himmelfalne»
Min kollega i Norges Kristne Råd, Lemma Desta, fortalte i VG-kronikken Himmelfalne nordmenn om sine erfaringer om kollisjon mellom det å leve ut troen sin og bruke et religiøst språk i hverdagen. Denne ble etter hvert også publisert i Dagen hvor den fikk stor oppmerksomhet. I tillegg ble han invitert til å delta på Kompass på NRK.
Dette viser at han har truffet noe. – Det er snarere regelen enn unntaket at den pinlige stillheten oppstår når jeg uttrykker meg religiøst, selv om det for meg er en helt hverdagslig ting å gjøre, sa han.
FRIMODIG: «Vær frimodig» går igjen som en klar oppfordring en rekke steder i Bibelen.
Vær frimodig
Etter å ha lest kronikken måtte jeg ta en liten runde med meg selv; er det slik at jeg vokter meg for å si for «kristne» ting i sekulære sammenhenger? Det er for så vidt ikke noe galt i å tilpasse seg dem man er rundt, men jeg spurte meg selv om jeg alltid bare modererer meg for formidlingens skyld – for å gjøre meg mer forstått. Er det sånn at jeg selv kan føle litt på et ubehag som oppstår om jeg uttrykker meg «for kristent»?
«Vær frimodig» går igjen som en klar oppfordring en rekke steder i Bibelen.
Jo, jeg vil jo være det. Men, hvor frimodig er jeg egentlig? Og hvor er denne frimodigheten synlig? Det er selvsagt lavere terskel for eksempel å si «jeg skal be for deg» i kristne sammenhenger. I andre kan det fort bli «Jeg skal tenke på deg». Hvorfor? Er det fordi jeg blir litt flau for å liksom virke påtrengende?
Jeg øver meg stadig i å la troen være en fullt ut integrert del av min hverdag, slik at jeg både mer frimodig kan fortelle om hva jeg holder på med, og hva jeg tror på, kanskje også spørre om jeg kan be for dem. Men det er ikke til å komme unna at det kan føles som nettopp en øvelse.
«For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1,16).
Les den i Dagen, hvor den først ble publisert
Siste kommentarer