Nok en gang viser statistikkene at nordmenn på troner på verdenstoppen i klimaskepsis. Norsk klimamonitor har nylig offentliggjort tall som viser at over halvparten av nordmenn mener de negative konsekvensene av klimaendring enten ligger langt fram i tid eller aldri vil komme. Tidligere i 2022 fikk vi stadfestet enda en gang at Norge er det landet i verden som har høyest antall klimafornektere. Etter Saudi Arabia. Den selsomme plasseringen kommer neppe av at nordmenn er mindre informert enn andre folk. Eller at vi generelt har større hang til alternative forklaringsmodeller. Om posisjonene på toppen av denne pallen etterlater et inntrykk av vanedannende oljerikdom, kan det være interessant å gå litt nærmere inn på hva det er som gjør at vi kommer på kant med virkeligheten slik vi gjør.
I året som gikk utga teologen Jan-Olav Henriksen og filosofen Arne Johan Vetlesen boka «Etikk i klimakrisens tid». Her kommer de inn på det fenomenet at de fleste av oss vet at noe må gjøres, men at vi likevel ikke gjør det. Virkelighetsfornektelse er komplekst fenomen og har fulgt klimasaken lenge. Henriksen og Vetlesen drøfter flere perspektiv, men trekker særlig frem en studie gjort av den norsk-amerikanske sosiologen Kari Marie Norgaard tidlig på 2000-tallet. Hun gjorde en undersøkelse i en norsk bygd som har fått internasjonal oppmerksomhet i ettertid.
Det moralske ubehaget i spenningsfeltet mellom tilegnet kunnskap og manglende handling munner ut i en nummenhet eller apati. Apatien blir en slags psykologisk og sosial forsvarsmekanisme.
«Sosialt organisert fornektelse»
Sentralt i hennes analyse står det hun kaller for en «sosialt organisert fornektelse». Det moralske ubehaget i spenningsfeltet mellom tilegnet kunnskap og manglende handling munner ut i en nummenhet eller apati. Apatien blir en slags psykologisk og sosial forsvarsmekanisme. Hvilke informasjoner som får «tyngde og betydning» i folks holdninger til klimasituasjonen, er relatert til «sosialt formede systemer for persepsjon og oppmerksomhet», for å sitere Henriksen og Vetlesen.
Hva vi anser for moralsk gangbart eller ikke, blir i stor grad styrt av hva som sees som sosialt akseptabelt i de sammenhengene vi står i. Dermed blir fornektelsen like mye et kollektivt som et individuelt fenomen. Vi kan lene oss litt på de andre når vi toner alvoret ned.
Den sosialt organiserte fornektelsen spiller seg ut på mange plan i samfunnet; i lokalmiljø, på arbeidsplasser, i arbeidslivsorganisasjoner og i politiske partier. Jeg mener at stadige drypp av slagord om «fremtidens energimiks» og «å utvikle, i stedet for å avvikle», bidrar til en felles forståelse av at den grønne omstillingen egentlig ikke har så stor hast. Slik blir det sosialt legitimt å se bort fra tidsfaktoren i saken. Følgen kan bli at vi understøtter en utvikling hvor vi med høy hastighet krysser de økologiske vippepunktene der de irreversible og ukontrollerbare konsekvenser av klimaendringene blir en realitet.
Hvordan skal kirken forholde seg?
Hvordan skal så den åpne folkekirken forholde seg til situasjonen? Som alle andre bør vi tenke oss tretti eller femti år frem i tid og stille de kommende generasjoners spørsmål: Hva gjorde dere med kunnskapen dere hadde? Hva slags virkelighetsforståelse bidro dere til? En kriseforståelse skal neppe føre til at kirken skal innta rollen som aktivistorganisasjon. Ei heller til at alle prekener og gudstjenester for fremtiden bare skal handle om rettferdighet og miljø. Men i ordvalg, bønner og prekener, hvor det gjelder å tale sant om livet, er det et poeng at vi ikke til stadighet kommer på kant med virkeligheten. Og, med virkelighetens Gud.
Artikkelen har stått på trykk i Luthersk Kirketidende 6. januar 2023 og er skrevet av universitetslektor på Menighetsfakultetet, Inge Westly.
Siste kommentarer