Vi har nettopp vært gjennom en pandemi. Så er det krig i Europa, økonomiske nedgangstider, energikrise og inflasjon på strøm og drivstoff. I tillegg truer internasjonal matkrise, økt fattigdom og ulikhet, en flyktningkrise som har mistet nyhetenes interesse og klimakrise og masseutryddelse av arter som bokstavelig talt drukner i mer nærliggende kriser.
Nå fikk vi også en ny rapport om klimakrisens urettferdighet, som dokumenterer hvordan verdens 50 % fattigste i svært liten grad er skyld i krisen, men som rammes mye hardere enn resten av verden. Og på det personlige plan i vår del av verden, så er krisene på tross av materiell velstand også rotløshet, ensomhet og mangel på håp. Hva gjør vi med alt dette?
Vi klarer ikke å ta inn alle krisene. Vi må konsentrere oss om én ting om gangen, og begrense vårt ansvar til det vi makter å gjøre noe med. Fører det oss inn i kynisme og ansvarsfraskrivelse? Eller havner vi i håpløshetens og apatiens hengemyr? Hva er troens svar på alt dette? Kan kirken gjøre en forskjell?
Vi klarer ikke å ta inn alle krisene. Vi må konsentrere oss om én ting om gangen, og begrense vårt ansvar til det vi makter å gjøre noe med.
Kirkenes Verdensråds 11. generalforsamling ble avholdt i sommer. Derfra kom det en uttalelse om klima og miljø som nesten fullstendig er gått under radaren i norske medier. Men her er det kraftig kost.
De sier at bruk av fossilt brensel må fases ut umiddelbart, og at ingen nye felt med fossil energi kan bli utviklet. De utfordrer også alle sine medlemskirker og partnere i hele verden til å gi klimakrisen den prioriterte oppmerksomhet som en slik altomfattende krise fortjener.
Er det bare trassig kamp mot vår indre og ytre fiende som skal redde oss? Har kirken et annet svar?
Kirken kalles til omvendelse bort fra menneskelig egoisme, grådighet, fornektelse av fakta og apati som truer alt liv. Og vi utfordres til aktivt samfunnsengasjement på alle plan og til å bidra til å påvirke våre myndigheter til å ta mer bærekraftige valg. Det er utvilsomt et viktig budskap, og vi trenger virkelig å la alvoret synke inn og erkjenne fakta.
Men er det bare trassig kamp mot vår indre og ytre fiende som skal redde oss? Har kirken et annet svar?
Jeg tror det. Og svaret er kanskje nærmere enn vi aner.
Vi som lever i Norge i dag har stort sett bare opplevd framgang og vekst, men det er ingen naturlov at det skal være slik. Selv om krisene nå er mer globale enn noen gang, så har de som rammes av død og utslettelse alltid opplevd det som overveldende og altoppslukende. Vi kan se rundt oss til andre deler av verden, og vi kan lete i Bibelens mange fortellinger om krig og ødeleggelse, bortføring, forfølgelse, fangenskap, fattigdom og urettferdighet. Det er mye trøst og kraft å hente i andres erfaringer og hva Gud sier om dette i sitt ord. Det er ikke å flykte fra verden, men å finne kraft til å leve i den.
Kanskje trenger vi å be om en fornyet åpenbaring av det grensesprengende frigjørende bibelske budskapet?
Bibelens store fortelling er ikke at vi må ta oss sammen, men en fortelling om en Gud som ser våre lidelser og smerter og som kommer til oss og våre liv fullt og helt. En Gud som selv blir en del av sitt eget skaperverk, og som møter den ultimate krise og gjennom det forsoner alt med seg selv[1].
Bibelens store fortelling er om en Gud som elsker oss og alt det skapte med ufortjent og grenseløs kjærlighet. En Gud som gjenoppretter brutte relasjoner, gir mennesker tilhørighet og rotfeste, setter oss inn i et verdensvidt felleskap, som har tro på oss, som vil gjenopprette alt i himmel og på jord og gi oss framtidstro og håp.
Så når mennesker mister håpet og troa på framtida, når vi kjenner apatien tar overhånd og vi ikke ser at vi kan bidra til noen forskjell, kanskje er det nettopp da det kristne budskapet står fram som slitesterkt og bærekraftig? Er menneskelige svar på krisene bare plaster på sår som egentlig trenger større kirurgiske inngrep? Kanskje er dette gamle budskapet mer relevant for mennesker i dag enn vi våger å tro?
Kanskje trenger vi å be om en fornyet åpenbaring av det grensesprengende frigjørende bibelske budskapet? Og visdom og kjærlighet til å kunne formidle det med ånd og kraft til en verden, inkludert oss selv, som desperat trenger nettopp dette?
Kyrie eleison!
Per Ivar Våje, Seniorrådgiver, seksjon for diakoni og samfunn i Kirkerådet
Artikkelen har vært på trykk i Luthersk Kirketidende 16.12.22, her er den noe forandret.
[1] Kol. 1.20
Siste kommentarer