Anne-Margrete bor på øya Værøy, en liten øy vest for Bodø. Sammen med mannen har hun dedikert livet til å tjene Gud og lokalmiljøet gjennom pinsekirken, blant annet gjennom å arrangere kjempepopulære barneleirer på den nedlagte flyplassen på Værøy.
- Navn: Anne-Margrethe Ofte Arntsen
- Alder: 63
- Bosted: Sørland
- Menighetstilknytning: Værøy Pinsekirke
- Kobler av med/hobby: Lese og skrikke, gå på besøk og være sosial. Spiser helst: Kveite, fisket av mannen
Anne-Margrethe bor på øya Værøy, en liten øy vest for Bodø. Hun er utdannet lærer og har jobbet som lærer i 39 år, i ni av disse årene jobbet hun også som rektor. Anne-Margrethe vokste opp på Høydalsmo i Telemark. Etter fullført skolegang gikk hun et år på Hedmarktoppen folkehøyskole og det var her hun traff mannen sin, Dagfinn. Sammen med mannen har hun dedikert livet til å tjene Gud og lokalmiljøet. Utenom et opphold på seks år i Larvik, er det Værøy som har vært hjemsted i lang tid.
Hvordan ble du involvert i tjeneste første gang?
Det startet veldig tidlig da jeg bodde på Høydalsmo. Som 13-åring fikk jeg ansvar for en søndagskoleklasse. Jeg ledet samlingen for de minste barna. Det var mamma som ledet søndagskolen og den ble holdt hjemme hos oss, i spisestuen. Hver søndag gjorde vi om stuen til søndagskole og hang opp laken for å dele opp den store stuen i flere rom.
Siden den gang har jeg mer eller mindre vært engasjert frivillig i barne- og ungdomsarbeid. I de årene jeg bodde i Larvik ble det også naturlig å engasjere seg i søndagskolen. Junior’n, søndagskolen, tentreff, «fredag», KRIK og torsdagsklubben er navn på forskjellige aktiviteter jeg har vært engasjert i.
På et tidspunkt arrangerte vi også en barneleir på Værøy. På nordsiden av øyen lå det en nedlagt flyplass. Etter samtale med kommunen fikk vi lov til å bruke denne flyplassen til å arrangere leir der. Der var det kontorer og flytårn hvor barna kunne sove på flatsenger og det var fantastiske uteområder der vi kunne ha aktiviteter for barna. Et flytårn og midnattssol ble en perfekt kombinasjon for unger som ikke ville legge seg om kvelden, så det ble god stemning til langt på natt. Leieren ble skikkelig populære og vi hadde opp mot 50-60 unger der samtidig, og kjørte to leirer etter hverandre. Foreldre sto og ventet ved telefonen for å melde på barna sine på når det åpnet for påmelding (dette var før checkin, red.amn.).
Hvordan kom du til tro?
Jeg vokste opp i et kristent hjem der arbeid i Guds rike var viktig. Denne holdningen strakte seg også lenger tilbake i slekta. Mine besteforeldre var noen av de første som ble en del av pinsebevegelsen da det var pinsevekkelse i Telemark på tidlig 1900-tallet og deres tro ble gitt videre. Det var derfor helt naturlig for meg å fortsette i samme spor som dem og mine foreldre.
Det var allikevel viktig for meg å reflektere over egen tro. Som 9 eller 10 åring, på et møte i Filadelfia Oslo, gikk jeg frem, knelte og ba frelsesbønn. Der var det også noen som la en hånd på meg og ba for meg. Det ble viktig for meg å ha denne datoen å se tilbake på. Jeg har fulgt Jesus siden.
Hvilken tjeneste står du i nå?
Jeg er medpastor i Værøy Pinsekirke og står i tjeneste der sammen med min mann. Jeg har ledet Tirsdagklubben (1. – 5. klasse) frem til nylig, men dette er det noen andre som har tatt over nå. Jeg tenker det også er viktig å stadig trene opp nye ledere som kan tre inn i roller etter hvert. Ellers er jeg fortsatt engasjert i barne- og ungdomsarbeid og jeg leder en kvinnegruppe. Selv om jeg er blitt pensjonist så har jeg nylig begynt å undervise igjen på skolen. Jeg underviser ukrainske barn to dager i uken.
Hva gjør tjenesten med deg?
Det har betydd masse for meg, og vissheten om at det vi har gjort og gjør er viktig, gir en sterk visshet om mening i livet. Det ligger et kall og en indre drivkraft i bunn som har tatt meg også gjennom de tunge takene. Det føles helt naturlig, og det virker helt utenkelig å ikke skulle gjøre det.
Er det noen som har betydd ekstra mye for deg i din tjenestereise/trosreise?
Det blir naturlig å trekke frem begge foreldrene mine som var veldig engasjerte. Ellers er det veldig fint å kunne stå sammen i tjeneste som ektepar, og se egne barn engasjere seg. Vi bor jo på en ganske isolert plass der man fort kan havne litt utenfor det som skjer. Det har derfor vært viktig for oss å delta på litt større samlinger som for eksempel LED (Pinsebevegelsens nasjonale lederkonferanse) for å ha felleskap med andre fra flere steder i landet. Vi har også et amerikansk vennepar som også er pastorer og de har betydd mye for oss. I det hele tatt betyr det mye for oss å ha venner og mennesker utenfor Værøy som vi kan holde kontakten med.
Hvorfor er det viktig å engasjere seg?
Jeg tenker det først og fremst er viktig for en selv. Det å ha et blikk for behovene som er der og prøve å fylle de behovene. Det er viktig i arbeidet med å gi Jesus videre, men det er like viktig for å bidra til et bedre oppvekstmiljø for barn og unge, slik at de kan ta med seg gode minner og erfaringer. Frivillighet er som limet i et lite samfunn, det binder alle generasjoner sammen.
Er det noe mer du ønsker å legge til?
Det er en gave å bo på en liten plass. Her har man på seg mange hatter og man kan få mange roller. Dette gir en mulighet til å påvirke samfunnet i en større grad.
Siste kommentarer