Smeller vi religiøs tro ned i fotnotene underordnet merkelappen «dypt personlig og privat» går vi glipp av trossamfunns potensiale til å lette flyktningers overgang til samfunnet. Se en litt forkortet versjon i Klassekampen 21.04.22!
Av Lemma Desta, Rådgiver migrasjon og flerkulturelt arbeid i Norges Kristne Råd
For den rollen troen spiller i et menneskes liv er både privat og offentlig anliggende.
Lørdag 2. april uttalte jeg meg i Vårt land – om at religiøst tro bør tas på alvor i håndteringen av flyktningkrisen. Jeg ønsker å utdype mer etter at direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Libe Rieber-Mohn, nærmest fnyste av tros- og livssynssamfunn som ressurs i integreringsarbeidet, på Dagsnytt 18 onsdag.
Kriser i verden kan håndteres på mange måter – og alle redskaper som kan lette menneskers situasjon bør tas i bruk. Religiøs tro er et av de redskapene vi har til å håndtere kriser på det personlige plan så vel som på felleskapets plan.
I USA har de gjort mye forskning på hva religiøse organisasjoner og kirkesamfunn har i krisearbeidet og inkluderingsarbeidet. I Norge ser vi fremdeles lite forskning på dette. Jeg har jobbet for kirkene i Norge i mer enn 12 år med rådgiving på migrasjon. Det har gitt meg muligheten å se hvordan religiøst tro spiller en avgjørende rolle for mennesker på flukt eller i andre typer migrasjon.
Rieber-Mohn uttalte også at det viktigste for flyktningene er trygghet og beskyttelse. Det stemmer. Men trygghet henger også sammen med å ha tilhørighet – å finne en trygg base: Her kan kirker være med å bidra til gjennom det fellesskapet vi utgjør. Mange av de som kommer har vært gjennom opplevelser i hjemlandet som gjør at de har fått redusert sin tillit til myndighetene. Derimot er religiøs tilhørighet viktig for dem – og mange har stor tillit til religiøse institusjoner.
Religiøs tro er et av de redskapene vi har til å håndtere kriser på det personlige plan så vel som på felleskapets plan
– Lemma Desta
Gjennom trossamfunn og menigheters arbeid kan vi bidra til trygghet – til å bygge en tillit til samfunnet. Mange som har opplevd å bli utnyttet – for eksempel gjennom menneskehandel – sliter med å stole også på andre mennesker. De har blitt bedratt. Da må tilliten ofte gradvis bygges opp. Brostein for brostein. Det handler om å lette overgangen, og gi en trygg base for starten på et nytt og godt liv som medborger i fremmed land.
Rieber-Mohn nevnte at målet er å gi flyktninger og immigranter best mulig forutsetninger for et liv i Norge. Det stemmer. Og det er her vi snakker om samarbeid – samarbeid med myndighetene. Vi snakker ikke om å bosette flyktninger nær trossamfunnet som alternativ til samfunnet for øvrig, slik Rieber-Mohn gir uttrykk for å tolke det.
Og jovisst har religiøs tro personlige og private sider. Ingen kan eller skal tro for andre, eller nekte andre å tro – og hvorvidt man vil meddele sin tro i offentligheten er et privat og fritt valg. En åpenhet mellom myndigheter og trossamfunn er viktig når det kommer til å ivareta den personlige trosfriheten. I Norge har offisielle trossamfunn stor gjennomsiktighet. Offentlige myndigheter har tilgang på informasjon om både medlemslister, praksis og verdigrunnlaget til trossamfunn og organisasjoner. På den måten er ikke religiøs og trosmessig identitet hemmelig, eller så sensitiv informasjon som mange – inkludert Rieber-Mohn gir uttrykk for å tro.
«Ved å anerkjenne trossamfunns rolle og åpne for samarbeid får myndighetene hjelp til å hjelpe.«
– Lemma Desta
Norske kirkesamfunn har mer enn 2500 menigheter og nærmere 73% av befolkningen som medlemmer. For en ukrainsk katolikk, pinsevenn eller adventist kan slikt nettverk bli et steg til normalitet. Og norske kirker og trossamfunn jobber ikke bare ut fra personlig tro; de arbeider så mye større og rollen som samfunnskontakt er undervurdert: Arbeidet inkluderer språkkafeer, barne- og ungdomsarbeid – de har praksisen «følgesvenn» og aktiviteter som sosialiserer. Flere trosbaserte organisasjoner jobber for å hjelpe innvandrere og deres familier inn i aktiv samfunnsdeltakelse og arbeid ved å tilby norskundervisning, samfunns- og arbeidsmarkedskunnskap og generell rådgiving og veiledning.
I Ukraina står den religiøse tilhørigheten sterkt i både samfunnet for øvrig og i enkeltmenneskets liv. Vi vet at mange norske menigheter og organisasjoner samarbeider og arbeider i Ukraina. Når Ukrainske flyktninger kommer til Norge kan denne kontakten og disse relasjonene brukes på fruktbare måter.
I dagens Norge undervurderer vi den religiøse troens ideologiske, institusjonelle, og kulturelle rolle – for den enkelte og for felleskapet. Og nå som krisen er stor og konfliktene vokser i store deler verden så haster det som aldri før å anerkjenne troen som redskap til å håndtere kriser.
Ved å anerkjenne trossamfunns rolle og åpne for samarbeid får myndighetene hjelp til å hjelpe.
Siste kommentarer