Naturen har alltid vært viktig for meg. Den er et fristed, den gir energi og ro, ja den er selve livet. Naturen er medisin og har en stor mental verdi, ikke bare en nytteverdi. Jeg har lenge vært engasjert i klima, miljø og natur, men de senere årene har jeg fått øynene mer opp for bevaringen av natur, hvor mye som bygges ned og hvor lite urørt natur vi faktisk har igjen her i landet.
Jeg bor slik til at det er kort vei til flott og variert natur som jeg lever tett på. Og jeg merker den store utbyggingen som foregår mange steder, for eks. hvordan en fjellheim, verneverdig myr eller urskog forvandles til en liten by på ganske kort tid. De senere årene har jeg følt mer og mer på såkalt økosorg og kjenner på stor bekymring over hvordan nedbyggingen går utrolig fort og i stor skala, mens prosessene for vern føles uendelig saktegående. Kortsiktige investeringer ser ofte ut til å komme i første rekke.
De senere årene har jeg følt mer og mer på såkalt økosorg og kjenner på stor bekymring over hvordan nedbyggingen går utrolig fort og i stor skala, mens prosessene for vern føles uendelig saktegående.
Samtidig er det heldigvis flere og flere som tar det opp og flere som tenker mer bærekraftig. Likevel kjenner jeg mer og mer på en sorg og en usikkerhet over det hele, – og over hva jeg og kirka kan gjøre. Men først og fremst blir jeg sint over at ikke stat, kommune og næringsliv gjør mer på det store planet. Senest i dag leste jeg enda en nyhetssak om hvordan norsk natur hugges ned, tettes igjen, bygges ned og asfalteres. Dette skjer til tross for at naturen skal være lovbeskyttet. Det er dessverre mange muligheter til å søke om unntak.
Under koronaen har naturen, både til lands og til havs, blitt en enda større del av enda flere folks hverdag. Også i kirken, der flere har tilbudt utendørs samtaler med walk-and-talk og mye mer har blitt flyttet utendørs. Flere arenaer ser hvor viktig naturen også er som medisin, som terapi, som avkopling og inspirasjon.
Årets konfirmantleir hos oss ble en utendørsleir med utegudstjeneste. Vi hadde ekstra fokus på samarbeidsøvelser i en samhandlingsløype ute i skogen, der skaperverk, samarbeid og fellesskap ble koplet sammen. For vi mennesker har et forvalteransvar. Og naturen er også Guds kirkerom, et hellig rom, som binder sammen og som viser oss livets og årets gang, oppstandelse og Guds skapende kraft og under. Dermed skaper naturødeleggelse og manglende respekt for naturen et ekstra sinne i meg, fordi det nettopp er et hellig rom vi krenker.
For vi mennesker har et forvalteransvar. Og naturen er også Guds kirkerom, et hellig rom, som binder sammen og som viser oss livets og årets gang, oppstandelse og Guds skapende kraft og under. Dermed skaper naturødeleggelse og manglende respekt for naturen et ekstra sinne i meg, fordi det nettopp er et hellig rom vi krenker.
Også Jesus kunne bli sint og opprørt, spesielt over undertrykkelse, urettferdighet og hykleri. Jeg, som mange andre, kjenner på fortvilelse og frustrasjon på naturens vegne og på våre alles vegne, som er del av et stort kretsløp og skaperverk som stadig utnyttes, noe de mest utsatte merker mest. Men jeg tror også at det i min sorg ligger et håp om at det skal bli bedre, om at vi kan si fra og skape en bedre og mer rettferdig verden, der naturen ivaretas og respekteres. Vi er tross alt avhengige av naturen. Vi benytter den til rekreasjon, den gir oss ressurser og liv og det betyr også at vi har et ansvar for å hindre overforbruk og forurensing, til å ivareta, forvalte godt og ikke tyne den. Det betyr at vi må vise hensyn.
Mange kopler sin Gudstro opp mot naturen og noen kjenner seg nærmest Gud der. Jeg benytter selv naturen som et kirkerom, der jeg kan kople av, undre meg, hente inspirasjon og føle på Guds nærvær og skaperkraft med ærefrykt over livets under og mysterier. Jeg vender stadig tilbake til hvordan naturen selv er et mangfoldig rom og et sted der Gud og fellesskap trer fram.
En som beskriver nettopp dette er Hans Børli, som jeg bruker mye i prestejobben i Innlandet. I sitt dikt «Gudstjeneste», understreker han skaperverkets betydning og under og kopler det sammen med Gud og hellig rom. Børli fokuserer på naturens betydning for oss og hvordan vi alle er del av et større kretsløp, koplet sammen med Gudstro og det hellige som vi også kan se rundt oss. Børli ser i mange av sine dikt på årets og livets gang, får fram ulike følelser og viser at det kan være mye mellom himmel og jord. I diktet «Gudstjeneste» finner vi også håp. Det samme kan vi finne i salme 899 «Jeg tror på jordens forvandling», av Eyvind Skeie. Der står det blant annet «Jeg flykter ikke fra verden. Blant jordens minste små, der finner jeg en fremtid, som jeg vil vente på.» Det er et håp og en tro som minner oss om ansvar, solidaritet og fellesskap. Det er et trassig håp i nestekjærlighetens og skaperverkets tegn som jeg bærer med meg, for jeg tror på jordens forvandling, sammen med Guds nærvær i naturen som Børli så flott setter ord på i dette diktet:
Gudstjeneste
Jeg sitter her i en kirke
av skogduft og dogg og dag.
Linnéa ringer til messe
med lydløse klokkeslag.
Og presten har intet ansikt
og prekenen har ingen ord.
Det hellige sakramente
er angen av vårlig jord.
En løvsanger kvitrer ved redet,
en bille bestiger et strå.
Og dypt i den signede stillhet
hører jeg livshjertet slå.
Det finnes en tillit i verden,
et lys over store og små.
– Hans Børli
Siste kommentarer