Yemane-dagen for en human asylpolitikk

Hvis vi skal ta Kongens oppfordring om å leve oss inn i andres liv på alvor, bør vi starte med asylpolitikken. Anledning Yemane-dagen 8. januar ønsker vi å rette fokus mot en human asylpolitikk.

Av generalsekretær Erhard Hermansen

8. januar er Yemane-dag.

Yemane Teferi var en asylsøker født i Eritrea i 1957. Natt til 8. januar 2016 døde han på Bømlo, etter 24 år i asylmottak. 8. januar markerer vi Yemane-dag for å vise medmenneskelighet, omsorg og solidaritet for mennesker i limbo i Norge. Vi marker dagen ved å etterlyse humanitet i norsk asylpolitikk. Vi ber Norge støtter forsalget fra flere hold om å utvide amnesti for lengeværende asylsøkere.

I sin nyttårstale ba Kong Harald det norske folk om å leve seg inn i andres liv og nød for å forstå og bli berørt. Videre pekte han på hvor avgjørende det er for at vi skal leve godt sammen. Å vise humanitet og ta sterke menneskelig hensyn på alvor er noe det norske lovverket erkjenner på lik linje med andre internasjonale lover som regulerer asyl. Men praksis viser så tydelig at Norge rett og slett går imot eget lovverk. Lovenes fine ord om menneskelig hensyn tømmes for innhold når vi ser hvordan dette fungerer i praksis. Det var det som medførte at Yemane og noen andres liv endte tragisk.

Kirkene i Norge har en lang tradisjon for å engasjere seg for asylsøkere og flyktninger. Engasjementet strekker seg fra lokalmenigheters tilbud med språkopplæring, praktiske hjelp, sosiale felleskap, og tilvenning i hverdagslivet til engasjement i det offentlige ordskifte. Kirkene, samlet i Norges Kristne Råd, har en rolle som pådrivere og talspersoner for asylsøkeres og utlendingers rettigheter og verdighet. Vi ønsker at politikken i Norge tar på alvor verdigrunnlaget for samfunnet og landet (Jfr. Grunnloven § 2). Vi arbeider for en norsk asyl- og flyktningpolitikk som opprettholder det humane aspektet, løfter menneskerettigheter, og respekterer de internasjonale og moralske forpliktelsen vi har.

Yemanes var ikke alene. Vi kjenner mange saker. En av de sakene vi kjenner til er en person som forlot opprinnelseslandet sitt for litt over 40 år siden. Lenge oppholdt han seg i sine naboland, før han ble drevet på flukt også derfra. Deretter kom han til Norge – her har han tilbrakt mange år, uten lovlig opphold. Han søkte om opphold, men fikk avslag. Han ble sittende fast i dette limbo i mange år. Våre organisasjoner har vært i kontakt med og vært vitne til at mennesker som på denne måten har levd på sidelinjen i et godt organisert samfunn.

Vi ser dette i tydelig sammenheng med endret asylpolitikk som gjennomgikk betydelige innstramminger allerede fra årsskiftet 2009/2010 – og enda flere under den såkalte flyktningkrisen i 2015/2016. Endringene har etterlatt stadig flere asylsøkere i dette limbo som nekter dem alle rettigheter. Det store antallet mennesker som befinner seg i Norge uten lovlig opphold viser at asylpolitikken er blitt inhuman. Vi har sett færre innvilgelser av opphold på humanitært grunnlag i de siste årene. Ifølge rapporter fra UDI er antallet gått fra 924 i 2010 til 221 i 2019. (https://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/vedtak-om-beskyttelse-asyl-20102019/ ).

Mange av asylavslagene begrunnes med «innvandrerregulerende hensyn», som ble innført i akkurat denne perioden. Hva innebærer egentlig dette? Det er vanskelig å forstå det annerledes enn at humanitære hensyn rykker enda lengre ned på prioritetslista.

Norges asylreturpolitikk er også blitt strengere de siste årene, og mangler vektleggingen av barnas beste, helsetilstand og retten til familieliv i vurderinger av asylretur som EUs returdirektivet forutsetter (artikkel 6 EU returdirektiv2008). Norge har inngått returavtaler med flere land (med eller uten offentlig innsyn) og effektivisert deportasjoner (både asyl og annet grunnlag). Det er likevel mange personer som oppholder seg i Norge både regulært, i betydningen av at norske myndigheter har full kjennskap til dem, og irregulært – uten at norske myndigheter kontroll over hvor disse mennesker befinner seg. Lengeværende asylsøkere, både i norske asylmottak og de udokumenterte befinner seg i limbo. Noen av dem har en komplisert helsetilstand, mens andre har familiære relasjoner som umuliggjør den forventede tilbakevendingen. Det har lenge blitt etterlyst realisme i norsk asylpolitikk.

Norges Kristne Råd sendte i 2020 et høringssvar om amnesti for lengeværende ureturnerbare asylsøkere. Vi mente det var problematisk at lovforslaget som anerkjenner et behov for løsninger likevel velger å adressere noen få iblant flere i samme situasjon. Det var verken hensiktsmessig eller rettferdig. Vi fryktet at behovet for regularisering ikke forsvinner med mindre det reduseres gjennom regelendringer. Vi mente lovforslaget bryter med rettsprinsipper dersom lovendringen unnlater å løse problemer lovverk er ment for å avhjelpe. Vi mente det var galt å la mennesker være i limbo i mange år. Vi mener fortsatt Norge trenger et regelverk som gjør slutt på menneskers lidelser og mangel på vern. I de utlendingssaker hvor både frivillig retur og tvangsretur ikke er mulig å gjennomføre, bør det settes en grense for hvor lenge mennesker kan bo i Norge uten rettigheter.

Hvis vi skal ta Kongens oppfordring om å leve oss inn i andres liv på alvor, bør vi starte med asylpolitikken. Vi etterlyser humanitet og pragmatikk i asylpolitikken.

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!