1. juledagsteksten er innholdsmettet, og kan bli lest fra så mange perspektiver. Nå har NKR utfordret meg til å lese med økoblogg-briller.
I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Joh 1,1-4
Det starter med de store perspektivene. Evigheten, tilblivelsen av universet, jorden og alt som fyller den møter oss i åpningsversene av Johannes-prologen. Setningene minner meg på de kosmiske dimensjonene i de ulike skapelsesberetningene (1.Mos 1 og 2 og Salme 8), om at opphav til alt det skapte er Gud, og at livet vårt har sin opprinnelse i hans livspust.
I bakgrunnen mens jeg skriver, daler snøfnuggene på de trygge, høyreiste grantrærne i kanten av Lillomarka, og en spilleliste gir meg stemningsfulle julesanger om englesang og «så glad er vi, så glad er vi. Vi snurrer oss i kretsen og neier, og bukker».
Jeg tenker på Guds skaperglede i Bibelens første fortellinger, og hvordan han i hviler i nytelse over alt som ble til. Og hvordan denne gleden også bobler fram i naturen gjennom havet som bruser, elver som klapper i hendene og fjell som jubler i kor for Herrens ansikt (salme 98). Og at nettopp skaperverket er stedet hvor Guds usynlige vesen, hans evige kraft og guddommelighet kan sees og erkjennes (Rom 1,20). Jeg tenker på hvordan det skapte kan lede oss til Jesus, slik stjernen ledet vise menn til Ordet, til barnet (Matt 2,1-6 og 10-11). På at Guds skaperverk åpenbarer skaperen. Slik penselstrøkene og fargebruken synliggjør hvilken maler som har skapt et kunstverk. Eller – enda mer: Han er nærere enn kunstneren er sitt verk. Gud er i skaperverket sitt, uten at vi dermed tenker panteistisk om det. Assosiasjonene mine flyter fritt her ved kjøkkenbordet.
Men det er ikke mange øyeblikkene jeg klarer å konsentrere meg om de gledelige assosiasjonene. For livet er menneskenes lys, står det i juleteksten. Og livet, både menneskeliv og livet i havet, på landjorda og lufta står i fare på grunn av våre handlinger de siste tiårene. 25 millioner mennesker er på intern flukt på grunn av klimasituasjonen, plasten fortrenger og endrer livet i havet, og antall bier og andre insekter vi trenger for at naturen skal fornyes, synker drastisk år for år. Den globale klimakatastrofen vi som menneskehet står overfor, og som har skjedd mens jeg og min generasjon har hatt forvalteransvaret, ligger der som en underliggende uro også nå i juleforberedelsene. Og i tillegg har vi pandemiens stadig mer krevende konsekvenser! Jeg kjenner det er lett å miste motet og ikke se en utvei for verden. Hvordan skal vi kunne fortsette å synge «Deilig er jorden», om det ikke bare er som en protestsang?
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Det sanne lyset som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
Joh 1,5 + 9-12
Det er som om denne teksten er skrevet for vår tid, inn i det miljømessige mørket som vi har skapt. Gud identifiserer seg med sitt eget. Ordet var i verden, men han blir verken gjenkjent eller forstått. Det er ikke bare det menneskelige mørket som får hans lys, men hele kosmos, verden. Et av navnene Jesus får tildelt er Immanuel, Gud med oss. Det har et større perspektiv enn menneskeheten. Det omfatter hele skaperverket. Gud er med alt det skapte, også naturen, som «stønner som i fødselsrier» og lengter etter å bli satt fri (Rom 8,22-23). Og jord og himmel skal en gang bli gjenskapt (Åp 21,5) når «Kristus skal være alt i alle» (1.Kor 15,28). Det ble store, svevende tanker og vanskelig å ta inn. Hvordan kan jeg få det nærere, inn i hverdagslivet mitt?
Og ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.
Joh 1,14
De kosmiske perspektivene blir med ett så konkrete. Gud lar seg ikke bare komme til syne i det skapte, han blir det skapte i kjøtt og blod. Han tar mellommenneskelige og menneskeskapte utfordringer personlig. På en lokasjon og inn i en konkret tid blir Jesus født, med de rammene, begrensningene og sårbarheten blant menneskene, miljøet og klimaet han vokste opp i. Gud elsker verden så høyt at han blir verden for å frelse den. Han ekskluderer ikke det ødelagte, men blir en del av det for å frelse og gjenopprette det. Og der Jesus er, er Guds rike nær med den herligheten som er full av nåde og sannhet.
I sin samtid forkynte Jesus frelse og gjenopprettelse gjennom å vende om og tro på disse gode nyhetene. Og omvendelsen fikk konkrete følger for livet og evigheten.
Omvendelse er også noe vi snakker om i miljøsaken. Nå i høst vedtok verdenssamfunnet i Glasgow en gradvis omvendelse, for at naturødeleggelsene og klimautfordringene vi har forårsaket skal kunne bremses og snus. Dette er både storpolitikk og personlig for den enkelte av oss. Kanskje juleteksten kan inspirere oss til daglige omvendelse og til personlig handling når vi følger ham som tok det personlig. For lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Av Anne Mari Schiager Topland, pastor i Oslo Storbymenighet og nestleder nasjonalt i Frikirken
Siste kommentarer