Fugleperspektiv

Jeg er alene på hytta i skogen. Og jeg skal være her lenge. Hytta har nok strøm hvis jeg bare slår av panelovnen når jeg skrur på kokeplata. Hytta har peis og utedo og vann henter jeg i elva. Mat i kjøleskapet. Ja, «lykkelig er den som vet han har nok» (kinesisk ordtak).

ALENE SAMMEN I NATUREN: Elisabet Breen og Lille My

Forresten, jeg er ikke helt alene. Lille My, min datters hund, er med. Et barnebarn på fire, altså. Finsk lapphund, vakker, lydig og med en intenst ubehagelig stemme. Sammen med henne følger jeg tilgrodde stier i skogen, der lungene ennå kan fråtse i luft krydret av barnåler, mose, myr og innsjø. Her flyr tanker over mitt hode som får tid til å bygge reir i mitt hår.

Så stille det er i skogen… Før kunne jeg høre kvist som brakk under dyr som været kristenmanns blod, kanskje se elg, rådyr eller rev. Før var det flere insekter og rare biller. Før var det flere fugler, både i skogen og rundt hytta. Men det var før.

Hytta har en historie om to kjøttmeis og en snekker: Da jeg var barn, bodde en nyskilt og ulykkelig snekker her et halvårs tid. Han skulle fullføre pappas livsdrøm, en hytte i skogen.

Snekkeren ble venn med fuglene. Om han prekte for dem, slik Franz av Assisi gjorde, vet jeg ikke. Men han ga dem mat. Og to av kjøttmeisene ble så tamme at de spiste smuler av hånda hans. Han kalte dem opp etter barna sine.

Den sørgende snekkeren ante ikke noe om fugleinfluensaer, Koronapandemier eller andre styggedommer. Han kunne heller neppe forestille seg at om 50 år var 68 % av verdens ville dyr utryddet. Mer enn 30% av regnskogene og 85% av våtmarksområdene var borte. Enorme mengder is smeltet. Varmen økte og havet steg.

Han kunne neppe forestille seg at om 50 år var 68 % av verdens ville dyr utryddet. Mer enn 30% av regnskogene og 85% av våtmarksområdene var borte.

Snekkeren kunne ikke tenke seg til at ikke bare fuglene, men også barna hans, og ikke minst barnas barn, skulle måtte slite med en økologisk fattig og klimatisk farlig verden. Nei, i «lykkelig uvitenhet» savnet snekkeren de to barna sine og åpnet hånda med brødsmuler for to tamme kjøttmeis.

Gud har også et eget forhold til fugler. Hos profeten Jeremia klager Gud over at «fuglene er forsvunnet» og at «jorda sørger». At det er en sammenheng mellom dette: Menneskenes grådighet hadde ødelagt hans finstemte skaperverk og fuglene forsvant.

Flere hundre år etter Jeremia sa Jesus: -Se på fuglene under himmelen. Lær av dem! Selv omtalte han seg som «en omsorgsfull hønemor». En tilfeldig eller «Gudfeldig» sammenlikning?

Vakrest er historien om spurven og Gud, syns jeg. Jesus så en død spurv. Med sorg og en innsikt jeg aldri ville vært foruten, hevdet han: «Ikke en spurv faller til jorden uten at Gud er med!» Gud er riktignok ikke i spurven, men med spurven. Et Jesusord som vel støtter økosofiens påstand om naturens egenverd?

Hva føler den treenige Gud når fugl, fisk, fe og andre dyr lures til å spise plast, kjemper og lider i nylontråder og oljesøl? Når insekter og pollinatorer blir borte?

En tanke som har surret seg inn i mitt hode i det siste, er denne: Hva føler den treenige Gud når fugl, fisk, fe og andre dyr lures til å spise plast, kjemper og lider i nylontråder og oljesøl? Når insekter og pollinatorer blir borte? Når ikke bare naturen lider, men også i høyeste grad hans elskede barn; menneskene… Hvordan må det oppleves, i fugleperspektiv og i himmelperspektiv, at Ens egne barn så til de grader sløser bort arven og misbruker sine talenter?

Ennå er det noen små sprettballer med gule bryst med svart midtstripe mellom greinene i bjerkene rundt hytta.

Ennå er det noen små sprettballer med gule bryst med svart midtstripe mellom greinene i bjerkene rundt hytta. Ennå synger noen. Om det er til Herrens pris, for å verne sitt revir eller for å beile, vet jeg ikke. Jeg kan ikke fuglespråket. Det hender de kikker nysgjerrig ned på meg på to og henne  på fire. Da plystrer jeg i et forsøk på kommunikasjon på tvers av arter. Mitt pelskledde barnebarn på fire legger hodet på skrå og skotter opp. Hva føler hun, tro?

Barnebarnet på to (bein) leverte en klimavits forleden: To fugler så et jetfly på himmelen. Det hadde en lang, hvit stripe etter seg. -Oj, sa den ene fuglen, -han der hadde dårlig tid! -Det ville du også hatt, hvis det brant i stjerten din! sa den andre.

Selv et barnebarn vet at «kloden koker» i dag. At det haster å ta vare på naturområder, fuglene og alle dyra. At vi må slutte å lete etter olje, slutte å slippe ut klimagasser. Men også at mange voksne, de rike og mektige især, ikke gjør alt de kan for å skape framtid og håp. Ikke uventet merker for eksempel Kirkens SOS -krisetelefon økt pågang fra unge med klimaangst. Hvordan oppleves det å være barn og ung i klimakrisens tid?

I ensomheten i skogen vever tanker et reir i mitt hår: Jeg sørger. Jorden sørger. Gud sørger. Men denne treenige Sorgen fører til en dypere erkjennelse. En erkjennelse som driver meg til å gjøre noe. Som å dra alene på hytta for å gi grønne tanker plass på en skjerm. En bitteliten handling som kanskje kan få flere til å handle, og med det skape mer framtid og håp.

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!