Forkynneren skriver: Det er en tid for alt. En tid for å plante, en for å rykke opp.
Det gir gjenklang i meg.
Vi har en ørliten hageflekk der det akkurat er plass til fem pallekarmer. Der har jeg plantet ut frø jeg sådde inne i februar, og nå er jeg vitne til stadig nye mirakler hver morgen. Der det i går var hvite sukkerertblomster, er det nå små, grønne belger. Tomatplanten som måtte bøye av for regnskyllet i morges, har nå reist seg igjen. Og til middag får vi spise egenhøstet salat, og om ikke lenge får vi koke poteter fra egen pallekarm. Mens alt dette skjer, dras jeg inn i en rytme som ikke er bestemt av meg selv, men av de grønne vekstene der ute. For det er ikke jeg som bestemmer når plantene er tørste, det er ikke jeg som bestemmer når spinaten er høstningsklar, det er ikke jeg som bestemmer når jorda er skrinn og trenger mer næring. Om jeg vil glede meg over å så og å høste, må jeg bli del av plantenes rytme, gjøre den til min egen. Jeg blir preget av å være gartner for plantene i disse fem pallekarmene, og jeg er neimen ikke sikker på hvem som gir liv til hvem.
Disse fem pallekarmene er blitt min åndelige øvelse, og denne øvelsen handler om rytme. Rytmen fra hagen drar meg mot en annen rytme, som kirken lever med og har levd med og i helt siden begynnelsen: liturgien og kirkeårets rytme, vekslingen mellom arbeid og hvile, bønn og handling, fest og faste, feiring og protest. Liturgien – folkets arbeid – gir en rytme, i tidene for faste og fest. Det slår meg: denne rytmen er ikke først og fremst symbolsk, den handler om helt reell overlevelse. Hadde vi som er protestantiske kristne gjort som våre ortodokse søsken som overholder fastetidene og fastedager gjennom året, ville avtrykkene vi etterlater oss blitt mindre. Men vi lever fremdeles som om festen aldri vil ta slutt, og vi er i ferd med å feste og fråtse oss i hjel.
I møte med klimakatastrofen har liturgien, kirkeåret og rytmen sin velsignelse. Rytmen er ikke noe den enkelte råder over, den bare er der. Kirkeårets rytme gir rammer og rom for livet som det er – og virkeligheten som den er. Kirkeåret lar oss kjenne på sult og lengsel etter mer, for å så komme oss i møte med fest og grøde når tiden er inne. Rytmen oppsluker den som blir med i den – og en vet ikke lenger hvor skillet går mellom rytmen og livet ellers, de blir ett og oppsluker hverandre.
Dette blir min inngang til en grønn, liturgisk praksis. For der jeg ellers kan kjenne apati, henter rytmen meg inn og baker meg inn i noe større. Når menighetene gjør denne rytmen til sin egen, og inviterer til ekte fest og ekte faste, tror jeg vi ikke bare kommer med legedom mot apati og avmakt, men vi får se oss selv som en del av det skapte og smaker og ser at Gud er god.
Annette Dreyer, kapellan i Tonsen menighet
Siste kommentarer