For en del år siden var jeg tilstede på en Pet Blessing Service i en Metodistkirke i USA. Ja, selvsagt, USA. Jeg var full av skepsis, men ville selvsagt få med meg begivenheten når jeg først var på besøk i menigheten. Det ble et arrangement fullt av humor og med enkel liturgi. Den foregikk i kirkens foajé, en drøss med hunder og stolte hundeeiere var tilstede, en stakkars katt som heldigvis kom i buret sitt, en skilpadde, to papegøyer, en hamster, og noen andre dyr jeg ikke kan huske. Presten sa noe om dyrenes plass i skaperverket og Guds kjærlighet som omfatter dem også, så gikk han rundt og ba en bønn for hvert enkelt kjæledyr og familien som eide det. Etterpå var det hundekjeks til alle.
Dette var et årlig arrangement i menigheten, og mange amerikanske menigheter har noe lignende. Hvor utbredt det er i andre deler av verden vet jeg ikke. Metodistkirkens internasjonale liturgibok inneholder en vedtatt liturgi for «A Service for the Blessing of Animals», så dette er lagt til rette for, men meg bekjent er ikke dette forsøkt i Norge.
Bønn for Fido
Men – jeg har hatt forbønn med håndspåleggelse på en hund. Det har jeg faktisk. Nå tror sikkert dere som leser at jeg er en dyreelsker og dyreverner på min hals. Det er jeg nok ikke. Jeg er redd for dyr. Jeg klapper dem bare når det er grenseløst uhøflig overfor eieren å la være, og jeg tør ikke holde en hamster engang. Jeg har en katt, en stekatt, som fulgte med ekteskapet sammen med to bonusbarn. Jeg er glad i katten min nå, men det tok sin tid. Men jeg er opptatt av at dyrene hører til i skapelsen, at dyrene har det godt på gårdene hvor de bor og at vi forvalter skog, fjell og vann så dyrene kan få sin plass.
Det var denne hunden. Den kom på gudstjeneste sammen med eieren sin. Søndagens kirkevert var en klok mann som skjønte at jeg trengte noen minutter på å vurdere hvordan jeg skulle håndtere situasjonen og ikke minst manne meg opp til å være i nærheten av en hund, så han sa at eieren kunne få snakke med presten etter gudstjenesten. Hunden var eierens eneste trygghet og venn i denne verden og var nå alvorlig syk. Jeg kjente eieren litt fra før. De fikk komme fram i kirken, eieren var opptatt av at dette måtte være forbønn med håndpåleggelse på hunden. Jeg gjorde det – la hånden på hundens hode og ba en bønn for både hund og eier, en slik nøktern bønn som er en bønn om bedre helse, men som også tar høyde for at det kanskje ikke skjer. Eier og hund takket så mye og gikk fornøyde ut av kirken. Et par dager etter traff jeg dem igjen på gata, og hunden var blitt frisk. Den levde i flere år etter dette.
Forvalteransvaret omfatter dyrene
Det er helt logisk at vi kan be for dyra våre, og dyra i skog, fjell og vann for den del. De er Guds skapninger de også, omsluttet av Guds kjærlighet. Dyra har sin plass i gudsriket, det kan vi lese om hos flere av profetene. Ikke minst har vi mennesker et ansvar for at dyra har det bra, det er en høyst relevant tolkning av forvalteroppdraget.
– Hilde Marie Øgreid Movafagh
Jeg har tenkt mye på den historien. Jeg har bedt for mange syke de 23 årene jeg har vært prest, og flere jeg har bedt for har jo blitt friske, men da har helsevesenet vært tungt inne i bildet, for å si det sånn. Denne gangen er den eneste hvor jeg har opplevd tilfriskning raskt etter bønnen og uten bidrag fra en lege, eller veterinær i dette tilfellet da. Det er en underlig erfaring jeg ikke helt har visst hvor jeg skal plassere.
Amerikanernes praksis er på mange måter underlig, men var en fin opplevelse også. Min erfaring med hunden er kanskje enda mer underlig. Likevel – det er helt logisk at vi kan be for dyra våre, og dyra i skog, fjell og vann for den del. De er Guds skapninger de også, omsluttet av Guds kjærlighet. Dyra har sin plass i gudsriket, det kan vi lese om hos flere av profetene. Ikke minst har vi mennesker et ansvar for at dyra har det bra, det er en høyst relevant tolkning av forvalteroppdraget. Jeg tenker ikke at vi skal innføre amerikanske kjæledyrgudstjenester i Norge, og heller ikke at forbønnstjeneste for syke dyr skal stå på enhver kirkelige medarbeiders arbeidsmeny. Men jeg vil si at det går an, det kjennes ikke så fremmed som det kan høres ut som. Med Guds kjærlighet til skaperverket langt frem i pannebrasken, og med Guds glimt i øyet i alt det vi kan oppleve, så er det bare å øse av vår nestekjærlighet til dyra også.
Hilde Marie Øgreid Movafagh, leder av Metodistkirkens seminar, Menighetsfakultetet
Siste kommentarer