Jul på nye måter

Lyset er aldri sterkere enn når det skinner i mørket og jeg tror vi får ekstra mye å se takknemlig tilbake på når vi igjen kan gå hånd i hånd rundt juletreet.

(Teksten sto på trykk i avisen Vårt land, 24.12.2020)

En dag jeg var sliten og været føltes ekstra mørkt, meldte nyhet­ene atter en gang om stigende smittekurve, og jeg merket at min ofte ukuelige optimisme begynte å svikte. Hittil har jeg stort sett klart å fokusere på alt som tross Covid-19 har gått bra. Kirkehøytidene er viktige for meg, og det var til stor glede å oppleve at påsken og pinsen, så vel som konfirmasjon i familien – at alt var så bra!

Ønsker normal jul

Men der jeg satt denne dagen følte jeg optimismen punkteres av nyhetsmeldingen. I hele høst har kirkene jobbet for at julen kan feires så normalt som mulig – smitteveiledere og retnings­linjer er oppdatert gang på gang, og menighetene har utrettelig stått på og omdirigert og justert. Men nå tok jeg innover meg at det har tært på kreftene i takt med lengre og lengre netter.

Og plutselig sto den like foran meg: Den store høytiden hvor vi skal være så glade og feire at det er født oss en frelser, som for så mange er en vitamininnsprøytning for både troen og fellesskapet med andre – ikke minst kirke­fellesskapet. Hvordan skulle dette gå?

Lyset som skinner midt i mørket

Jeg taklet ikke å høre flere triste nyheter, så jeg byttet radiokanal, og som et lysglimt i mørket ljomet «Deilig er den himmel blå, lyst det er å se derpå …» fra høyt­talerne. Den kjente julesalmen skrev Nikolai F. S. Grundtvig da han en ukes tid, midt mellom to mørke perioder, hadde fred i sinnet. I teksten fjerner han seg fra snusfornuft og rasjonalisme, og åpner for å ta imot julens mysterium som et lite barn. I Deilig er den himmel blå fokuserer Grundtvig på lyset som skinner midt i mørket, og det lyset finner han i juleevangeliet.

Det at vi nå erfarer litt av ensomheten så mange opplever hver eneste jul vil kanskje gi oss mulighet til å gjenoppdage julens fellesskap. Av mennesker som sitter alene i jula er tallet i år mangedoblet, og det er lett å se mørkt på den ellers så glade tid. Nå trenger vi kanskje mer enn noensinne å fokusere på det som samler oss, og det som samler oss i jula er lyset som kom til jorden julaften for 2020 år siden. I hele historien har lyset i julebudskapet overlevd krig og nød og pest, og samlet verdens kristne til bursdagsfeiring. Og vi skal samles til fest i år også, selv om vi ikke kan sitte samlet ved bordet og gå rundt juletreet i duften av julemat som vanlig.

Mange må sitte alene, men det kan samtidig gi fellesskap med alle som vanligvis er ensomme i julen. Mange må bli hjemme – og når kirkeklokkene klinger til ­vitnesbyrd om frelseren som kom til verden kan lengselen etter felles­skapet føles ekstra vond.

Kirkene langt fra mørklagte

I kriser spirer ofte kreativiteten, og i hele år har kirker og menigheter funnet løsninger som finner frem til alle. Vi har måttet være kirke på nye måter, og kirkene har langt i fra vært mørklagt. Gjennom ulike initiativ har kirkene samarbeidet om tiltak og måter å nå frem på i andre kanaler – og sørget for å bevare felles­skapet.

Og jeg er nå mer enn vaklende sikker på at julen i år ikke blir noe unntak, for selv om jeg i glimtvis pessimisme har sett mørkt på årets feiring, har humøret hatt stigende formkurve i en juledugnad hele Kirke-Norge har fått i stand i regi av Norges Kristne Råd. Menigheter, bedehus og andre kristne aktører, fra Kirkenes i nord til Lindesnes i sør – alle bidrar de med alt fra musikalske og kunstneriske innslag til andre former for gudstjenester – det har til og med blitt en helt egen fellesskapende sang ut av prosessen – og det med rekkevidde romslig nok til å fylle julekledte stuer over hele landet. Den oppmuntringen som ligger i å skape noe positivt midt oppi alt har vridd tankene fra ting vi ikke får lov til å gjøre i år, til hva vi faktisk har muligheten til: å formidle tro, håp og glede i en tid vi trenger det så sterkt som nå.

Jesus beseiret mørket på korset

Det vi samles om er kjernebudskapet for julen: Det sanne lys kom til verden i Jesus Kristus, og det er god grunn til å se lyst på det. Lyset som skinner så sterkt i dette budskapet lar seg ikke drukne i mørklagte kirkerom. Julen er en tid hvor kristne over hele verden samles om det vi er enige om – lar det som skiller oss ligge igjen i hverdagen. Så vi får en åpning til å omfavne kjernebudskapet med åpne armer – slik de før i tiden la våpen igjen i våpenrommet i kirka. Kanskje oppdager vi nettopp julen og julebudskapet på en ny måte?

Evangeliet virker på den måten, har jeg, og flere med meg, erfart: At man aldri slutter å oppdage nye sider av det – evangeliet er noe vi lever og vokser og erfarer sammen med, og evangeliet lever sammen med oss. Lyset kom til verden gjennom Jesus, han beseiret mørket på korset – budskapet overlever den mørkeste tid, og selv om vi ikke kan gå til kirke, så kan kirken nå frem til de tusen hjem – og det takket være stor og tro tjeneste fra menigheter i hele landet.

Mørket er kanskje ekstra dypt i år, men i kontrast er lyset desto sterkere. Det gir håp, og håpet lever i troen på at «…lys det er å se derpå».