Torsdag hadde Norges Kristne Råd et seminar under Arendalsuka med tittelen «Sterke historier om rettssikkerhet og statlig maktbruk i asyl». Her har vi oppsummert det pastor Frank Håvik, biskop emeritus Tor B. Jørgensen og Jon Ole Martinsen (NOAS – Norsk organisasjon for asylsøkere) fortalte.
Frank Håvik
For tre år siden fikk menigheten en profetisk tiltale om at de skulle bli en menighet med medlemmer fra mange nasjoner. Sommeren 2017 sendte Gud en vekkelse inn over flyktningmottaket på Stord, og det kom tjue mennesker på bønnemøtet onsdag kveld. Midt i sommerferien da nesten alle av menighetens medlemmer var på ferie. Da disse kom tilbake på ferie, kjente de nesten ikke igjen sin egen menighet. Det var kommet så mange nye til. Mennesker ble frelst og døpt, og det var «det glade kaos», forteller pastor Frank. Gud hadde flyttet inn.
Kirkeasylanter ble av politiet lokket ut av kirken, og de fikk lovnader om at hvis de kom tilbake til mottaket skulle de få alt de behøvde. Mannen i familien hadde tatt i mot Jesus, men kona var redd. Hun var fra en radikal muslimsk familie. Det var veldig farlig for familien å reise tilbake til Afghanistan. Og hun var gravid.
På tross av løftene kom politiet, klokken seks om morgenen, for å hente familien. Mannen i familien blir desperat, og skjærer over pulsåren. Dermed blir han sendt til sykehus, og aksjonen avblåst. Kona blir sendt tilbake til kirkeasyl, og menigheten holder vakt over henne 24 timer i døgnet. På to uker går hun fra å bare snakke dari til å kunne si hele setninger på flytende norsk.
Men politiet kommer tilbake. De definerer kirken som en bolig og tar seg inn. Politiet bryter sine løfter og bruker lure knep for å jobbe rundt regelverket.
Det er stor mangel på troskompetanse i embetsverket, og det er opp til hver enkelt saksbehandler å avgjøre om en person er kristen eller ikke.
Sterke opplevelser og også påkjenninger for de som sitter igjen i Norge og ikke vet hva som skjer med de som er sendt ut
Forvaltningen hevder at nesten alle som får opphold velger å gå tilbake til moskeen, og at de dermed har jukset i prosessen. Men dette har pastor Frank ingen eksempler på at stemmer.
Pastor Frank Håvik. Foto: Betel Volda
Vi må sikre reell rettsbeskyttelse. Og der har vi en vei å gå.
Jon Ole Marthinsen (NOAS)
Når man kommer til Norge og søker om beskyttelse, har man først en samtale med politiet som handler om personopplysninger og hvordan man har kommet til Norge. Deretter har man et møte med UDI, ofte det eneste personlige møtet med forvaltningen, for å fortelle hvorfor man mener man trenger asyl.
Når UDI fatter et vedtak, får man oppnevnt en advokat som er betalt for fem timer. Opplysninger fremsettes skriftlig. 94% av sakene avgjøres skriftlig. I 2018 var det bare i 6% av sakene at man fikk møte opp personlig og begrunne og forklare sin trosidentitet.
For å gjøre en reell beslutning må man møte den som hevder å ha konvertert.
Størst utfordring er det for
- Afghanere: er du troverdig i din konvertering eller ikke? Reelle konvertitter får opphold på grunn av forholdene i Afghanistan.
- Iranere: her mener man at konvertitter kan sendes tilbake og utøve troen sin privat uten å sette seg selv i fare. Misjon og det å dele troen er helt sentralt i kristendommen og man skal ikke benekte troen, og dermed er kriteriene svært problematiske. I Iran har du ingen lovlig mulighet til å offentlig utøve troen din som kristen konvertitt. Kirkene er bare tilgjengelige for de som er født kristne.
Anbefalinger fra NOAS
- Sikre at når man kommer med nye anførsler i asylprosessen som man ikke tidligere har hatt anledning til å fremføre, må man få et nytt møte med UDI. Bare på den måten kan det tas en reell troverdighetsvurdering.
- Følge samme prosedyre som i LHBT-saker: Dersom man må skjule hvem man er må man få innvilget asyl. Det handler om grunnleggende identitet, ikke om å være diskré, og trosidentiteten må beskyttes som grunnlag. Må stille tilleggsspørsmålet: Hvorfor skjuler du din identitet? Hvis det er snakk om skam, er det ikke grunnlag for asyl. Hvis du står i fare for å bli anmeldt, arrestert og torturert, har du rett på beskyttelse.
- Lytte til de som faktisk møter asylsøkeren i trosutøvelsen. Viktig å ha vitner som har troskompetanse.
Biskop Tor B. Jørgensen
Mange opplever å bli oversett og tilsidesatt uten nærmere forklaring i dokumenter.
Det er veldig ulikt språk blant kristne og i forvaltningen. Vi forstår hverandre ikke.
Jeg satt som vitne i Oslo tingrett i går med en enorm dokumentsamling. UDI har intervjuet en som konverterte før han kom til landet. Store usikkerheter knyttet til hva som egentlig er sagt når man leser det som er skrevet ned. Veldig stort rom for misforståelser. Budskapet er lest opp, via tolk, og dette blir et dokument som senere er nærmest umulig å forandre på.
Konklusjon fra retten var: «du forklarer at du er formelt døpt etter du kom til Norge. Vi legger ikke til grunn at du utsettes for fare fordi vi vurderer deg som meget lite troverdig. Det at du er døpt etter at du kom hit, beviser at du bare har gjort det for å få opphold.»
Det er helt utrolig at forvaltningen kan legge til grunn ulike detaljer som det ikke er vanskelig å forklare at henger sammen. Det er på høy tid at hele systemet forandres. Minstekravet må være personlig oppmøte og at man møter noen som har kompetanse til å vurdere det som blir sagt.
Utlendingsmyndighetene har ingen dokumentasjon på hva som har skjedd med de som har blitt returnert fordi de ikke får opphold.
Myndighetene ser ut til å ikke være styrt av menneskerettigheter, men av politiske føringer. De har tall på hvor mange de skal sende ut.
Vi må sikre reell rettsbeskyttelse. Og der har vi en vei å gå.
Norges Kristne Råd ga i 2017 ut rapporten «Tro, håp og forfølgelse II. Har kristne konvertitter fra Iran behov for beskyttelse» i samarbeid med NOAS, Den norske kirke og Stefanusalliansen.
En bredt sammensatt gruppe fra kirker og organisasjoner har sammen laget et ressursdokument for menigheter.
