Onsdag inviterte Norges Kristne Råd i samarbeid med NORME Norsk Råd for Misjon og Evangelisering og Laget Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag til debatt i Frelsesarmeens lokaler i Arendal.
Utgangspunktet for debatten var Menneskerettighetenes paragraf 18 som sikrer retten til å ha, til å praktisere (enten alene eller sammen med andre), og til å dele sin tro med andre. Allikevel ønsket ledelsen i Arendalsuka å forby såkalte «misjonerende virksomhet» og opplesning av religiøse skrifter under arrangementet. Etter store protester mot en slik sensur av retten til å praktisere og dele sin tro med andre, snudde ledelsen. Men temaet er allikevel aktualisert, både gjennom arrangementskomiteens ønske om å utestenge en slik aktivitet og gjennom andre aktuelle beslutninger for eksempel for Skolelag rundt omkring i Norge, som nektes å servere boller, eller nektes å i det hele tatt møtes på skolen.
Generalsekretær Erhard Hermansen innledet med å vise til stortingsmeldingen og proposisjonen til ny lov som kom 21. juni i år. Den slår fast at Norge fortsatt skal være et livssynsåpent samfunn. Hvordan argumenterer da Arendalsuka når de ønsker å forby religiøs atferd? Hermansen viste til at de hevdet religiøse aktiviteter kunne oppleves som påtrengende, og med mål om «å pushe på folk» et medlemskap i en organisasjon eller et trossamfunn. Samtidig forsikrer Arendalsuka om at dette ikke er sensur, men at religions- og trosspørsmål er en del av samfunnsdebatten.
Norges Kristne Råds økumenisk gudstjeneste med fokus på moderne slaveri kunne ikke stå i det offisielle programmet for Arendalsuka. NKR ble fortalt at tema var velkomment, men ikke i form av en gudstjeneste da formen kunne oppleves ekskluderende. Vårt Land skrev på lederplass 6. august at den eneste måten å behandle religion i offentlig rom er å ta debatten.
Det kan se ut som rommet for religiøse uttrykk blir mindre og mindre, mens Stortingets politikk fremdeles er at vi skal ha et livssynsåpent samfunn.
Generalsekretær i Norges Kristne Råd, Erhard Hermansen. Foto: Kristoffer Nærø Ytterland
Bollesak og det livssynsåpne samfunn
Et panel bestående av statssekretær i barne- og familiedepartementet Jorunn Halleråker (KrF), kulturredaktør Karen Kristine Blågestad (Fædrelandsvennen), varaordfører i Arendal Kommune Terje Eikin (KrF), spesialrådgiver Bente Sandvig (Human Etisk Forbund), daglig leder Anne Lise Søvde Valle (Norsk råd for misjon og evangelisering, NORME) og assisterende generalsekretær Bård Rebbestad Løkken (Laget) var invitert til å diskutere forholdet mellom misjon, mangfold og menneskerettigheter.
Løkken fra Laget holdt en kort innledning hvor han blant annet trakk inn den mye omtalte «bollesaken». Han beskrev denne som et uttrykk for religionsangst, og problematiserte at skolen som vanligvis heier på ungdommers engasjement og regner det som en del av den demokratiske utdannelsen møter noen av Lagets medlemmer med skepsis og problemfokus. Budskapet kan da bli at troen din er et problem, sa Løkken. Vi kan ikke legge av oss troen når vi trer ut av det private og inn i det offentlige rom, sa han, og beskrev det sekulære offentlige rom som en naiv myte. Han etterlyste tydeligere regelverk og retningslinjer for hvordan skolen skal forholde seg til elevers initiativ til og ønsker om religiøse samlinger, og sa at vi må lære oss å sameksistere med vår tro og våre ulikheter.
Sandvig fra Human Etisk Forbund, som var nestleder i Stålsett-utvalget, sa at hun stiller seg helhjertet bak «det livssynsåpne samfunnet», men at vi må ha en debatt om hvordan det organiseres. Retten til å utøve sin religion skal bare innskrenkes der man må ivareta andres rettigheter, og vi må snakke om hvilke arenaer skal brukes til hva. Hun pekte også på at det er viktige nyanser i disse debattene: Det er forskjell på ikke få lov til å holde en gudstjeneste og at den ikke står i det offisielle programmet.
Ta vare på arven og samtidig utvide rommet
Jorunn Halleråker, statssekretær i barne- og familiedepartementet (KrF), presiserte at å skape det livssynsåpne samfunnet tar tid. Vi må ta vare på arven som kirka har bidratt med i utviklingen av samfunnet, og vi må anerkjenne at ingenting er nøytralt. For å kunne sameksistere må vi løfte fram forskjelligheten. Hun fikk støtte av Søvde Valle (NORME) som understreket at tradisjon og identitet må få plass i det livssynsåpne samfunnet fordi det gir rammer og retning.
Blågestad (Fædrelandsvennen) kritiserte kristne for å gjøre troen veldig liten når det å være troende sammenlignes med å være medlem i et politisk parti. Hun hevdet at kristne bruker offerkortet når de klager over forutsetningene sine, og at de ikke må lage et bilde av at de sekulære stenger dem ute fra det offentlige rom. Tro er en privatsak, og hun sa hun er redd for at skolen skal bli en misjonsmark. Skolen har vært et fantastisk sted for ulikhet, og skal ikke sementere forskjeller, men prøve på det motsatte. Skolen skal ikke legge til rette for formaliserte religiøse møter, men søke et minste felles multiplum og dyrke ulikhetsfellesskapet. Det samfunnet du nå beskriver er et trangt samfunn, sa Løkken (Laget). Sandvig (HEF) problematiserte begrepene «vår tradisjon» eller «vår kultur». Vi har en bakgrunn som er monokulturell, og skolen skal være livssynsnøytral så den favner alle. Elevene ser ulikhetene seg i mellom, og det er bra, sa Sandvig.
Statssekretæren kommenterte dette med NKRs gudstjeneste og at den ikke fikk plass i det offisielle programmet. Hun pekte på at trosfriheten er grunnleggende menneskerettighet, og for å innskrenke den må man ha en begrunnelse. Den har ikke Arendalsuka greid å komme med. Halleråker mente de heller burde heie på kirkas engasjement, og at dørene er åpne slik at alle kan se hva som foregår. Dette var Varaordfører Eikin enig i, og han poengterte at det å kommunisere tydelig er bra – det er mye bedre å være ærlig på at arrangementet er en gudstjeneste enn å kalle det noe annet.
Kristne i Norge skal være forsiktige med å klage
Da det ble åpnet for spørsmål og kommentarer fra salen, tok Berit Hagen Agøy, styreleder i NKR ordet. Vi som kristne i Norge skal være ytterst varsomme med å klage over vår posisjon i samfunnet, særlig fordi vi skal ha solidaritet med de som virkelig opplever undertrykkelse og forfølgelse, sa Agøy. Skoler og rektorer skal stimulere og legge til rette for elevers engasjement. Samtidig har de rett til å regulere aktiviteter i skoletiden, men det er noe annet enn at de hindrer religiøse initiativ, og vi kan ikke bruke trosfriheten til å si at vi har rett til å utøve vår tro organisert i skoletiden, sa hun. Vi skal være edruelige når vi snakker om dette. Når det sies at man kan holde sin religion privat, forstår man ikke hva religion er. Kristendommen er slik i sitt vesen at den utøves i fellesskap. Men at vi skal være i den offentlige arena betyr ikke at vi skal være i enhver statlig institusjon. Skolen er en offentlig institusjon, og rektor har ansvar for hva som skjer i skoletiden. Det betyr ikke at rektor har anledning til å nekte elever å uttrykke sin tro eller politiske standpunkt, men det ligger ingen rett til tilrettelegging og for eksempel tilgang på rom for å samles.
Statssekretær Halleråker understreket at det å snakke om rammer for trosfriheten er noe annet enn å innta offerrollen, og at som kristne har vi et enda større ansvar for å legge til rette for andre sin tro. Jan Rudi Kristensen fra Frelsesarmeen fulgte opp med å si at vi som kristne i Norge ikke har mye å klage på, men at det er viktig at vi tar debattene. Det farlige er om det blir lagt lokk på all debatt og diskusjon, og om samfunnet blir alt for regulert. Hvordan skal barn og unge få bryne seg på andre religioner og meninger om debatten og rommet blir stengt ned, spurte han. Halleråker svarte at regjeringen har stort fokus på dialog, både gjennom tilskudd til dialogarbeid og gjennom å bidra til den offentlige debatten. Dette har de god erfaring med i Arendal, kunne varaordfører Eikin fortelle. Her har de årlige møter med alle tros- og livssynssamfunn i kommunen for å bli kjent og øke respekten for hverandre.
