Gråt med dem som gråter
I 2001 vedtok FNs generalforsamling at 20. juni skal være verdens dag for flyktninger.
Dagen ble markert med en minnegudstjeneste i Oslo domkirke. Gudstjenesten inneholdt tekstlesning, lystenning, bønn og appeller basert på et forslag fra The Churches’ Comission of Migrants in Europe. Med minnemarkeringen ønsket vi å uttrykke vår solidaritet og medfølelse med verdens flyktninger. Årets minnesmarkering satte søkelys på behovet for lovlige og trygger reiser til Europa, og løftet fram mennesker og organisasjoner som har gjort og gjør en ærverdig innsats.
På veiene ut i verden
«På veiene ute i verden går de som har mistet sitt hjem. De sultne, de trette og forsne. Vår Fader, vær nådig mot dem!», sang vi, før domkirkeprest Valborg Orset Stene og Lemma Desta fra Norges Kristne Råd ønsket velkommen med disse ordene:
– En av våre største utfordringene i verden i dag er de store flyktningstrømmene. Ifølge FN må tjue personer hvert eneste minutt forlate alt for å slippe unna krig, forfølgelser og terror. Vi merker ikke så veldig mye til det her i Oslo, stengte grenser i Europa gjør at mange ikke når frem til byen vår. Tjue, hvert eneste minutt! Kirkens herre, Jesus, er tydelig på å identifisere seg med de sultne, tørste og fremmede, de minste. For som det står skrevet: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» (Matt 25,40b) Vi vil gråte med som gråter. Finne håp til å forandre verden. Vi vil minnes dem som har mistet livet på flukt og samle oss i ett minutt stillhet.
Budbringeren fra Helvete
Framme i kirken var det laget en platting med lys. Rundt den lå falske redningsvester, en falsk påhengsmotor, en dukke og en livbøye laget av isopor. Vi fikk en sterk appell fra Pål Nesse i Flyktninghjelpen, og Bendik Østbye Johannessen leste diktet «No one leaves their home» av Warsan Shire (Uk/Kenya).
Kristina Quintano, Budbringeren fra Helvete, fortalte hvordan masseproduksjon av plastbåter og vester gir falsk trygghet til mennesker som legger ut på flukt over havet. Noen av redningsvestene er fylt med avispapir, noe som gjør dem til dødsfeller ettersom de blir tunge i kontakt med vann.
Hun fortalte at i 2007 druknet 53 mennesker utenfor en liten vik på Malta. Dette er den samme vika hvor apostelen Paulus gikk i land etter et forlis i år 70. Quintano sto med iskaldt vann til livet og plukket opp forbrendte kropper og mennesker fylt med oljesøl.
I løpet av 2009 druknet nesten 1000 mennesker i samme område, og i løpet av de to neste årene druknet tusenvis. Dermed forandres Middelhavet sakte, men sikkert til en massegrav. De siste tiårene er over 40 000 mennesker bekreftet omkommet her. Sommeren 2018 var den dødligste sommeren i Middelhavet på mange år.
Og på samme tid lå alle redningsskip i Middelhavet i arrest i ulike havner i Sør-Europa. Systematisk har EU forsøkt og stanse alle som redder flyktninger på havet, og vi lager en maritim sjøgrense som gjør vår del av Europa ugjennomtrengelig. Den gamle sjøfartsloven som sier at man plukker opp mennesker i havsnød, gjelder ikke for flyktninger.
Hun så ut på oss som satt i kirkebenkene, og spurte:
Hvor langt unna må et barn som drukner egentlig være før vi som mennesker slutter og bry oss?
To meter? To hundre meter?
Eller slutter vi å bry oss når barnet som drukner befinner seg to hundre mil unna?
Kirkene sammen i solidarisk handling
Generalsekretær i Norges Kristne Råd, Erhard Hermansen, fortalte fra sitt møte med Dr. Paolo Naso, koordinator for Mediterranean Hope, Føderasjonen av protestantiske kirker i Italia sitt flyktninge- og migrantprogram. Dr. Naso hadde, med tårer i øynene, fortalt om situasjonen for flyktningene som kom over Middelhavet, og med smerte og fortvilelse understreket opplevelsen av å være glemt av resten av Europa.
15. mai ble 65 flyktninger reddet i Middelhavet av Sea-Watch, en av de siste NGO’ene som fortsatt driver redningsarbeid i Middelhavet. Italienske myndigheter har stengt sine havner, og nekter å ta imot flere flyktninger da landet ikke har ressurser til å gi asyl til alle som har kommet. For å unngå at disse flyktningene ble drivende i Middelhavet, gikk Føderasjonen av protestantiske kirker i Italia (FCEI) inn med en løfte om å ta hånd om flyktningene dersom de bare fikk komme i land. De ville sammen med andre europeiske kirker finne måter å ta imot flyktningene på – og samtidig legge press på andre europeiske land til å finne løsninger for å hjelpe Italia med den voldsomme mengden flyktninger de har fått. De 65 flyktningene befinner seg nå som midlertidig internerte i leire på Lampedusa, i et krevende juridisk limbo.
Kirkene i Norge har gjennom Norges Kristne Råd engasjert seg for flyktninger i mange år. En del av dette engasjementet handler om å minne samfunnet og myndighetene på at Norge må ta sin del av ansvaret. Dette gjør vi fordi Jesus utfordrer oss til ikke å bare tenke på oss selv, men være til for hverandre. Han ba kirken reise seg mot urett og fremme rettferdighet og understreket «det dere gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde dere mot meg». Å gjøre godt mot er konkret handling. Jesus sa «Jeg var sulten og dere gav meg mat, jeg var tørst og dere gav meg å drikke, jeg var fremmed og dere tok imot meg» (Matt. 25
Det er kirkens kall og ansvar å se den enkelte. Sammen skal vi gå ut i verden i solidarisk handling med de som lider nød, be for verden og bringe ny kraft til de som kjemper for rettferdighet, bygge fred og gi verdig liv for de svakeste. Vær tilstede i verden, og – hvile i Guds nåde og fred.
Sentralt for læren om hvem Gud er
Hvordan vi forholder oss til mennesker på flukt berører sentrum for læren om hvem Gud er, hvem vi er og hva jorda og landet er. Kirken må fastholde ansvaret og åpenheten for den fremmede og innflytteren. Kirken er global og er et kontinuerlig korrektiv til å knytte privilegier og rettigheter eksplisitt til nasjonalstaten
Kirken må tale kritisk til de strukturer som skaper ofrene, samtidig som den må se og gjenreise verdigheten til dem som har måttet gi tapt. Kirken må tale tydelig mot en utvikling der det blir lettere for oss å glemme eller ikke bry oss fordi ingen lenger når våre grenser.
Mennesket er skapt i Guds bilde. Som kirke tror vi på én Gud som har skapt alt og gir liv. Jorda, naturen og de landområder der vi finner vårt livsgrunnlag, er Guds gave. Når flyktninger kommer til landet vårt, utfordres vi til å dele dette livsgrunnlaget i takknemlighet.
En eritreisk bestefar sa «Det virker som om den menneskelige verdigheten ender der Europas yttergrenser begynner. De døde er et resultat av Europas lukkede dører» For fire år siden opplevde vi en strøm av flyktninger til Europa – og til Norge. Og de gode initiativene sto i kø; matutdeling, klesinnsamling, dugnad, kollekt og bønn om politisk vilje. Frivillige organisasjoner vokste, nye dukket opp. Kirkene startet møteplasser, språkopplæring og leksehjelp. Vi erfarte hvordan det kunne være å brette opp ermene og stå sammen i Norges største dugnad. – La oss vise den eritreiske bestefaren at den menneskelige verdighet ikke ender der Europas yttergrenser begynner. Sammen kan vi utgjøre en forskjell, sammen kan vi være en tydelig og sterk stemme, sammen skal vi gråte med de som gråter, trøste de som trenger trøst, huske og ikke glemme.
Skal vi ta på alvor at vi alle er et legeme, så må det vises ikke bare i bønn, nestekjærlighet og solidaritet – men også i politiske beslutninger. Europeiske land må i samarbeid finne gode politiske løsninger, og ikke la mennesker dø ved vår dørstokk, avsluttet generalsekretær Erhard Hermansen sin tale.
Trosbekjennelse fra Churches Witnessing with Migrants
Minnegudstjenesten ble avsluttet med at vi leste en trosbekjennelse oversatt fra liturgi av det globale migrasjonsnettverket Churches Witnessing with Migrants:
Vi tror på en allmektig Gud. Som ledet sitt folk gjennom eksil og eksodus. Josefs gud i Egypt og Daniels gud i Babylon. Utlendingenes og migrantenes gud.
Vi tror på Jesus Kristus. En hjemløs galileer. Som ble født langt borte fra sitt hjem og sin omgangskrets. Som måtte flykte fra landet sammen med sine foreldre da hans liv var i fare. Og som måtte leve i det undertrykkende okkupasjonsregimet til tyrannen Pontius Pilatus da han vendte tilbake til sitt eget land. Han ble forfulgt, slått, torturert og til slutt urettmessig anklaget og dømt til døden. Men på den tredje dagen sto denne forhånte Jesus opp fra døden, ikke som en fremmed og hjemløs, men for å tilby oss medborgerrett i Guds Rike.
Vi tror på Den Hellige Ånd. Den evige migranten fra Guds Rike blant oss. Som snakker alle språk. Som lever i alle land. Som forener alle mennesker og raser.
Vi tror at kirken er det trygge hjem for alle fremmede og troende, og at kirken er bygd opp av slike. Kirken snakker samme språk og har samme visjon som de som søker trygghet og et sted å høre til.
Vi tror at de helliges samfunn begynner når vi anerkjenner de helliges forskjellighet.
Vi tror på tilgivelsen som gjør oss alle like, og på forsoningen som gir oss en identitet som er mer enn rase, språk eller nasjonalitet.
Vi tror at Gud vil forene oss i den evige oppstandelse, og at vi da alle vil være forent og samtidig forskjellige.
Vi tror på det evige liv bortenfor denne verden, da ingen vil være en immigrant men alle vil være medborgere av Guds Rike som er uten ende.
Amen
