I 1920 sendte den amerikanske komiteen et opprop til kristne kvinner over hele verden om å komme sammen i bønn første fredag i fasten. De fant fram til felles bønneemner, og ofringene ble gitt til indre- og ytremisjon. Etter noen år ble det vedtatt å benytte den første fredagen i mars som bønnedag.

I dag har bønnedagen komiteer i mer enn 170 land og regioner. Kvinnenes internasjonale bønnedag ønsker å knytte ulike raser og tradisjoner sammen i et tettere fellesskap, så de får økt forståelse for hverandre og bedre kan hjelpe og støtte hverandre gjennom bønn.

På den internasjonale bønnedagen ønsker kvinner verden over å stadfeste sin tro på Jesus Kristus og dele håp og bekymringer, gleder og sorger med hverandre.

Programmet for bønnedagen lages av komiteen for ett av landene som er med i organisasjonen. Slik kan mennesker fra hele kloden knyttes sammen – gjennom informasjon om forholdene i det enkelte land og gjennom konkrete bønneemner. Målet er at informasjonen skal gi trang til bønn og at bønnene skal bære frukt i handling.

I Norge startet bønnedagssamlingene på slutten av 1920-årene. Offeret som gis på de ulike samlingene, gis til kvinnerelaterte prosjekter i landet bønnedagsprogrammet kommer fra. Offeret går også til å dekke utgiftene til administrasjon, trykking og utsendelse av bønnedagsmateriellet.

Norges Kristne Råd har et overordnet ansvar for arrangement i samarbeid med nasjonalkomiteen i Norge.