Kvinnens internasjonale bønnedag ble startet av kvinner i USA i 1887. Bakgrunnen var nøden de så blant immigranter og etterkommere av slaver. Kvinner fra ulike kirkesamfunn samlet seg om en felles bønnedag for disse. Noen år senere ble det satt fokus også på de globale utfordringene.

I 1920 sendte den amerikanske komiteen et opprop til kristne kvinner over hele verden om å komme sammen i bønn første fredag i fasten. De fant fram til felles bønneemner, og ofringene ble gitt til indre- og ytremisjon. Etter noen år ble det vedtatt å benytte den første fredagen i mars som bønnedag.

I dag har bønnedagen komiteer i mer enn 170 land og regioner. Kvinnenes internasjonale bønnedag ønsker å knytte ulike raser og tradisjoner sammen i et tettere fellesskap, så de får økt forståelse for hverandre og bedre kan hjelpe og støtte hverandre gjennom bønn.

På den internasjonale bønnedagen ønsker kvinner verden over å stadfeste sin tro på Jesus Kristus og dele håp og bekymringer, gleder og sorger med hverandre.

Programmet for bønnedagen lages av komiteen for ett av landene som er med i organisasjonen. Slik kan mennesker fra hele kloden knyttes sammen – gjennom informasjon om forholdene i det enkelte land og gjennom konkrete bønneemner. Målet er at informasjonen skal gi trang til bønn og at bønnene skal bære frukt i handling.

I Norge startet bønnedagssamlingene på slutten av 1920-årene. Offeret som gis på de ulike samlingene, gis til Bibelselskapets bibelmisjonsarbeid. Bibelselskapet prøver, i samarbeidi med sine internasjonale kontakter, å finne kvinnerelaterte prosjekter i landet bønnedagsprogrammet kommer fra. Offeret går også til å dekke utgiftene til administrasjon, trykking og utsendelse av bønnedagsmateriellet.

Bibelselskapet har tatt på seg arbeidet med distribusjonen av programmene, samt regnskap for den norske komiteen for bønnedagen. Norges Kristne Råd har ansvar for nettpublisering.