«Tror du dette? »

I år markeres det 1700-årsjubileum for det første kristne økumeniske kirkemøtet, holdt i Nikea i år 325 e.kr. Dette jubileet gir oss en unik anledning til å reflektere over, feire og løfte frem vår felles kristne tro, som fortsatt er levende og fruktbar i dag.

Derfor er temaet for Bønneuken 2025 «Tror du på dette?» – hentet fra dialogen mellom Jesus og Marta da Jesus besøkte Marta og Maria etter deres bror Lasarus’ død.

Jesu vitnesbyrd, utfordring og invitasjon

I begynnelsen av kapitlet sier evangelieteksten at Jesus var glad i Marta, Maria og Lasarus (v. 5). Men da han fikk høre at Lasarus var alvorlig syk, erklærte Jesus at hans sykdom «ikke ville føre til døden», men at ved den skulle «Guds sønn bli herliggjort» (v. 4) Og han ble værende der han var i to dager til.

Da Jesus til slutt ankom Betania, til tross for advarsler om at han risikerte å bli steinet der (v. 8), hadde Lasarus «alt ligget fire dager i graven» (v. 17). Martas ord til Jesus uttrykker skuffelse over hans sene ankomst, og inneholder kanskje også en bebreidelse: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død» (v. 21).

Dette utsagnet blir imidlertid umiddelbart etterfulgt av en tillitserklæring til Jesu frelsende kraft: «Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg» (v. 22). Når Jesus forsikrer henne om at broren hennes vil stå opp igjen (v. 23), svarer hun ved å bekrefte sin tro og religiøse overbevisning: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag» (v. 24).

Jesus leder henne et skritt videre, erklærer sin makt over liv og død og tilkjennegir sin identitet som Messias. «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (v. 25-26). Etter denne forbløffende erklæringen utfordrer Jesus Marta med et veldig direkte og dypt personlig spørsmål: «Tror du dette?» (v. 26.) 

Det felleskristne svaret og vitnesbyrdet

I likhet med Marta kunne ikke de første generasjonene av kristne forbli likegyldige eller passive når Jesu ord rørte og ransaket hjertene deres. De søkte oppriktig å gi et forståelig svar på Jesu spørsmål: «Tror du dette?» Kirkefedrene i Nikea strebet etter å finne ord som kunne favne hele inkarnasjonens mysterium og Jesu lidelseshistorie, død og oppstandelse.

Om Kirkemøtet i Nikea

Kirkemøtet i Nikea ble sammenkalt av keiser Konstantin. Ifølge tradisjonen deltok 318 kirkefedre, de fleste fra Østen. Kirken, som nettopp hadde kommet ut av skjul og forfølgelse, hadde for alvor begynt å erfare hvor vanskelig det var å dele samme tro i datidens forskjellige kulturelle og politiske sammenhenger. Å komme til enighet om teksten til trosbekjennelsen ble et spørsmål om å definere de essensielle felles grunnsteinene nødvendige for å bygge lokale trossamfunn som anerkjente hverandre som søsterkirker, med respekt for hverandres mangfold.
I de foregående tiårene hadde det oppstått uenigheter blant de kristne som noen ganger eskalerte til alvorlige konflikter. Disse tvistene handlet om så vidt forskjellige saker som: Kristi natur i forhold til Faderen; spørsmålet om å fastsette en dato for påskefeiringen og dens forhold til den jødiske påsken; motstand mot teologiske standpunkt ansett som vranglære; og spørsmålet om hvordan troende som hadde forlatt troen under tidligere års forfølgelser, skulle reintegreres.

Den godkjente teksten til trosbekjennelsen brukte førsteperson flertall, «Vi tror …». Denne formen la vekt på å uttrykke en felles tilhørighet. Trosbekjennelsen ble inndelt i tre deler viet til treenighetens tre personer, etterfulgt av en konklusjon som avviste standpunkter som ble ansett som kjetterske. Teksten til denne trosbekjennelsen ble senere revidert og utvidet på konsilet i Konstantinopel i 381 e.Kr., hvor fordømmelsene ble fjernet. Dette er formen for trosbekjennelsen som kristne kirker i dag anerkjenner som den nikensk-konstantinopelske trosbekjennelsen, ofte bare kalt den nikenske trosbekjennelsen.

Les mer om Kirkemøtet i Nikea i årets materiell