Sindre Skeie har skrevet en liten, men klok bok om dimensjoner ved klimakrisen vi ikke bør overse eller springe for lett over.
Sindre Skeie: Lysninger. Vårt Land forlag 2021. 199 sider.
Anmeldt av Jan-Olav Henriksen, professor i systematisk teologi ved MF Vitenskapelig høyskole
Lysninger er en bok som tar utgangspunkt i personlige tanker og erfaringer knyttet til krisen, men dette er likevel en bok mange av oss vil kunne kjenne seg igjen i og resonnere omkring med utgangspunkt i egne liv.
Lysninger handler på mange måter om økosorg. Sorgen over det som går tapt når havet stiger, ørkenene ekspanderer og arter forsvinner. Slik sett er boken en invitasjon til å sørge sammen, og leseren får ta del i denne sorgen, som jo mange deler. Samtidig er Skeie lavmælt, men tydelig kritisk til dem som for raskt vil bort fra sorgen og de vonde følelsene som klimakrisen skaper – og med rette, vil jeg mene. Både sorg og raseri over det som skjer – og over tiltak som ikke iverksettes for å bremse utviklingen – kan være viktige motivasjonskrefter i møte med en katastrofe som er langt mer konsekvensrik og omfattende enn den pandemien vi nå ser slutten av. Da er det viktig å ikke med en gang å henvise til håpet om at noe godt kan skje og at Gud gir grunnlag for håp – fordi et slikt håp i noen tilfeller ikke vil være uttrykk for annet enn en virkelighetsflukt der vi ikke lenger klarer å se realistisk på det som allerede skjer, og er i ferd med å skje.
Skeies bok har ulike deler som utfyller og supplerer hverandre. I noen deler er forfatterstemmen bestefaren til et barn som lever rundt 2050, og som kommenterer det som skjer og svarer på sitt barnebarns spørsmål om hvorfor ting er blitt som de er – og om hvordan ting var før. Det er en melankoli i disse delene av teksten som vanskelig kan la leseren være uberørt. Samtidig peker den på viktige spørsmål som vi og generasjonene som nå har ansvar må regne med å forholde oss til på ett eller annet tidspunkt.
En annen dimensjon ved boken er Skeies dikt og salmer. De er langt mer virkelighetsnære og relevante med tanke på klimakrisen enn det jeg opplever at den salmeskatten som er i bruk i kirkens gudstjenester er. Det er nerve og engasjement i disse salmene og diktene som både utfordrer, og som viser hvor mye ressurser vi faktisk har i den kristne tradisjonen til å forholde oss til den globale utviklingen.
Skeie går også i rette med politikere og bedrifter som ikke tar tilstrekkelig hensyn til, eller trekker de nødvendige konsekvenser av, det vi allerede vet skjer med klimautviklingen. Disse tekstene er mer en fortvilet og engasjert fars tanker enn de er politiske manifester. Sannsynligvis setter han her ord på hva mange tenker om utilstrekkelig handlekraft og vilje til å møte krisen med effektive tiltak.
En fin, vakker og tankevekkende dimensjon i Skeies bok er også den delen der han gjør et utvalg bibeltekster til grunnlag for refleksjoner som lar dem tyde hverdagserfaringer om klima og miljø. Dermed vever han sammen tro og hverdagserfaring på en forbilledlig måte, som gir kloke og kritiske innsikter. Et interessant trekk ved boken er at Skeie også peker på det han kaller totalitære trekk ved forbrukersamfunnet, og hvordan kristen tro gir oss ressurser for å konfrontere disse.
Jeg har med skrekk og gru lest en del forskning om hvordan kristne i USA bruker troen sin til å begrunne at de er klimafornektere. På denne bakgrunn er Sindre Skeies bok både viktig og tankevekkende, og går i en helt annen retning som våger å se virkeligheten vi møter i øynene. Den viser veien til en ansvarlig og trosforankret respons på klimakrisen, som tar hverdagens sanselige, emosjonelle og kunnskapsbaserte erfaring på alvor. Samtidig stikker den ikke under en stol at vi med klimakrisen står overfor en utfordring til sam-handling som både gjelder dem som nå lever og generasjonene som kommer etter oss. Boken kan leses med utbytte både av troende og ikke-troende som vil finne motivasjoner og klokskap for å leve med de følelser og tanker klimakrisen vekker.
Siste kommentarer