Johan Oscar Michelsen

Dette året er det kristne kvinner på Vanuatu – tidl. Ny Hebridene – som lager programmet til Kvinnenes internasjonale bønnedag, fredag 5 mars, medtema er: «Bygg på fast grunn.»

Fra 1879-1932  var en norsk misjonær på Vanuatu – Oscar Michelsen fra Ski. Hans virksomhet var primært på øya Tongoa – utsendt av en misjonsorganisasjon på New Zealand. Han nådde fram til innbyggerne på Tongoa med evangeliet – noe som også fikk mye å si for at det ble slutt på kannibalismen der. Forfatter Mirjam Bergh skriver her et utdrag om hans liv og virke som misjonær på Vanuatu.

Av Mirjam Bergh, forfatter

En aprildag i 1879 landsteg en mann på øya Tongoa i Ny-Hebridene (nå: Vanuatu) for å begynne misjonsvirksomhet. Fordi han var syk og utmattet av malariafeber, fikk han hjelp av to misjonærskolleger fra en annen øy til å bygge en liten hytte før de og båten han kommet med forlot ham. Deretter var han alene igjen og begynte å gå rundt på øya for å bli kjent med befolkningen.

Johan Oscar Michelsen ble født og hadde sin oppvekst i et kristent miljø i Ski i 1845. I ungdommen utvandret han til New Zealand. Etter noen års arbeid for et bibelselskap modnet misjonskallet og nå, etter år av forberedelser, sto han, 35 år gammel, igjen på denne øya for å begynne virksomhet blant et folk som på den tiden hadde lite eller ingen kjennskap til evangeliet.

Innbyggerne på Tongoa, på den tiden ca 1200 personer, var kjent for å være krigerske, og ikke bare for å drepe, men også spise sine fiender. 40 år tidligere hadde de første misjonærene som var kommet til Tongoa, William og Harris, endt sin misjonstjeneste på den måten. Michelsen var klar over dette. Men han var en god kommunikator og bygget raskt gode relasjoner med noen nøkkelpersoner på øya.

Han fikk etter hvert tillit blant store deler av befolkningen, selv om det ikke var helt knirkefritt underveis. En gang kom en gjeng for å stjele eller tilrane seg hans våpen. De ville ikke tro ham da han sa han ikke hadde noe våpen. Til slutt løftet han opp sin bibel og sa at den var hans sterke våpen som kunne overvinne ilden fra deres våpen og hele befolkningen på øya. Ryktet om hans merkelige våpen ble deretter spredt på øya og kan nok ha vært en døråpner for evangeliet.

Tidlig i virksomheten fikk Michelsen en bekreftelse på at det var på Tongoa Gud ville ha ham da en høvding kom og fortalte ham om en drøm han hadde hatt mange år tidligere. Han hadde sett en stige som var reist fra jorden til Himmelen og Gud sitte på en trone lengst oppe. Han hadde nå skjønt at Michelsen hadde noe med den stigen å gjøre og hilste ham hjertelig velkommen til å fortelle om hvorfor han hadde kommet.

Og det gjorde Michelsen. Han hadde forberedt seg ved å lese teologi og lære et av de lokale språkene allerede før han kom til øya. Med sang fanget han folkets oppmerksomhet og da de skjønte at han sang på deres språk ble de interesserte og ville også høre fortellinger fra den nå berømte boken hans.

Kanskje kan det regnes som et gjennombrudd da en av høvdingene ble omvendt. I sin iver som nyomvendt bestemte han seg, i Michelsens fravær, for å likeså godt utrydde en folkestamme som var sett på som spesielt onde og fiendtlige. Han erklærte krig, og hvis ikke Michelsen hadde returnert og klart å avverge planene, vet ingen hvor det ville ha endt.

Et år etter ankomsten til Tongoa, ble Michelsen kalt hjem til New Zeeland av misjonen for å drøfte ordinasjon til misjonsprest og ekteskap. Det hørtes nokså forretningsmessig ut, men for Michelsen ble det startskuddet til en ny fase i hans misjonsgjerning. Han giftet seg med Jane Langmuir, som ble mottatt med stor jubel av nabokvinnene da hun ankom Tongoa. Jane ble hans trofaste kone og medarbeider i misjonsarbeidet. I tillegg til hennes rolle som ektefelle og mor er det på det rene at hun bidro konstruktivt til evangeliets framgang i årene som fulgte. Etter 11 års ekteskap døde hun dessverre kort tid etter det fjerde barnets fødsel.

Men i løpet av de 11 årene hadde evangeliet slått rot blant folket på Tongoa, og 194 personer hadde blitt omvendt, begynnelsen til en kirke. Parallelt med forkynnelsen av evangeliet hadde det også blitt bygget opp lokale skoler i mange landsbyer og mange, både voksne og barn, ble etter hvert lese- og skrivekyndige.

Mot slutten av sin misjonærtjeneste på Tongoa bygget han seg et lite hus på en høyde. Da kom det en gammel kvinne og fortalte en merkelig historie. Akkurat der han bygde huset hadde det en gang bodd en mann som ble kalt Himmelens Sønn. Han hadde gått rundt i landsbyene og talt om rettferdighet. En kveld hadde han fortalt henne om et syn han hadde hatt om ting som skulle skje i framtiden. «Det skal komme en hvit mann som skal stadfeste alt jeg har sagt og han skal fortelle mye mer enn jeg har sagt. Han skal bo her (på Milambau) … denne mannen som skal gi dere ‘Lyset’». Dette var lenge før noen på Tongoa hadde sett en hvit mann. Det hører også til saken at evangeliet var blitt kjent som «Lyset» av folket på Tongoa.

Johan Oscar Michelsen var grunnleggeren av kirken på Tongoa og han brukte resten av sitt virksomme liv på å bygge veier og kirkelokaler, oversette deler av bibelen og gi ut en andaktsbok og en salmebok på et av de lokale Tongoaspråkene. Da han flyttet tilbake til New Zeeland ved 84 års alder kunne han telle 2070 kristne på Tongoa, dvs mer eller mindre hele befolkningen. Han døde i Auckland i 1936, 91 år gammel.

Oscar Michelsen ga ut en selvbiografisk bok i 1894, Cannibals Won for Christ, som har blitt oversatt til norsk og utgitt i forkortet utgave, Menneskeetere vunnet for Herren, en misjonsskildring fra 1880-årene. I boken oppsummerer han: «Det er nå slutt på kannibalismen. Fredens Fyrste rår blant disse to tusen menneskene som i uminnelige tider hadde ligget i ustanselig krig med hverandre. Guds Sønn har frigjort dem fra overtroens lenker. De som før var fiender kommer sammen i Jesu navn for å tale om Herren og vente på at Han skal komme igjen. … Jeg takker Gud for alt dette som Han har utrettet.»

Oscar Michelsen var et «barn av sin tid». Han uttrykker seg på en måte som ikke er politisk gangbart i dagens misjonslitteratur når han taler om «hedenskapens villfarelse», men uansett om man bruker andre ord i dag, blir man målløs av å lese om hans mot og troskap til Misjonens Herre. Han fremstår som en åndelig kjempe som alt fra sin ungdom, i lydighet mot Guds kall, sto støtt i med- og motgang i kjærlighet til det folk han var sendt til.

Man kan heller ikke unngå å også tenke at han var forut for sin tid når han skriver om å sette opp lokal lærerutdanning. «Får vi dette til vil lærerne bli dyktigere i arbeidet, og virksomheten vil ikke bli så utsatt for uheldig europeisk innflytelse. En nasjonal lærerstand er jo den største velsignelsen for skolene.» Michelsen hadde lignende tanker om teologiutdanning for kirkeledere på Tongoa. Kanskje kunne boken hans, som er skreven for mer enn 100 år siden, bli pensum for blivende misjonærer? Det er tross alt et stykke misjonshistorie med norsk tilknytning.

(Michelsen besøkte Norge et par ganger i sin levetid, men New Zealand forble hans hjemland. Imidlertid flyttet yngste sønnen til Norge og virket som prest i Våler, der det også i dag finnes etterkommere.)

Kilder

Erik Svenke Solum, En norsk sydhavs-apostel, Oscar Michelsen som kristnet kannibalene på Tongoa.

Store Norske Leksikon

Oscar Michelsen, Menneskeetere vunnet for Herren, En misjonsskildring fra 1880-årene, oversatt til moderne norsk og forkortet av Jostein Holmedahl, basert på utgave fra 1894, Kristiania

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!