VÅRE MEDLEMER

Norges Kristne Råd
Se listen av medlemssamfunn

NYHETSBREV

Nye Norges Kristne Råd
Flyktningenettverket
Global info

Å kommunisere kristen tro i dag

01.06.2017
På årets kirkeledermøte holdt Ole Jacob Nyhus innledning om hvordan å kommunisere evangeliet i dag. Les hele innledningen hans her!

Innledning holdt 24.mai av Ole Jacob Nyhus, sokneprest i Gjøvik:


Å kommunisere evangeliet i dag -
er altså overskriften. Undertittelen kunne kanskje vært: hvordan gjøre evangeliet troverdig, livsnært, aktuelt, relevant? Noe sånt. Men jeg merker at jeg reagerer - særlig på de to siste orda «aktuelt» og «relevant». Hva slags hybris er det ikke, at vi skal gjøre Gud aktuell og relevant? «Det er jo i ham vi lever, rører oss og er til» - som Paulus sier.Det blir som å spørre hvordan gjøre lufta som omgir oss relevant for mennesker i dag? Eller: hvordan gjøre foreldrene aktuelle for tenåringen i huset? Som får alt! Det er vel ikke foreldrene det skal gjøres noe med, men heller tenåringen som bør få opp øya!

Bare spørsmålet: hvordan gjøre Gud relevant? – som jeg har hørt noen ganger - er jeg redd røper noe av sekulariseringa også innad i kirka. Gud blir et noe, et tema, en vare som skal gjøres interessant for det sekulariserte og selvforsynte mennesket som synes å ha alt.

Kommunisere, av latin communicare, kommer av communio fellesskap og betyr å gjøre felles. Altså å kommunisere evangeliet er å gjøre evangeliet felles! Til noe vi har sammen.  Å gjøre felles, er noe annet enn å gjøre relevant!

Det er noe med vektlegginga her.  Så fort vekten legges på relevant og aktuelt kommer det vi skal gjøre felles fort i annen rekke. En bruker mer tid og tankekraft på hvordan enn på hva. Men problemet er slett ikke bare hvordan ting kommuniseres. Ofte kommuniseres kristen tro dårlig fordi det som sies ikke er helt sant, og folk veit det eller fornemmer det. Livet er ikke sånn! Verden er ikke sånn. Det stemmer ikke. Det som sies er banalt og unyansert og røper kan hende uvitenhet?

Situasjon

Dette bringer oss til dagens situasjon hvor alle lærer til å tenke kritisk, og utdanningsnivået er høyere enn noen gang.  Samtidig med at kunnskapsnivået om kristendom nå befinner seg på et lavmål! Sjøl akademikere kan kjekke seg med sin ignoranse om verdens største religion. Det er bare kult at kjendiser på radioen ikke har peiling på hvorfor vi feirer pinse eller hva skjærtorsdag er for noe. At det er stygt høl i dannelsen generer ikke. Heller ikke at en kan dosere avansert om økonomi og data, men en er uten språk og har minimalt å melde, så fort samtalen dreier inn på de store spørsmåla om Gud og hva det er å være menneske.

Troens bildeverden og tolkning av livet er ukjent for stadig flere, og prisen er et fattigere språk som krymper verden. Den barmhjertige samaritan og bortkomne sønn er nå ukjente referanser for de aller fleste under tretti.

Altså: holdningen til religion og dogmer er kritisk. Dagens åndelige klima tilsier at å dosere dogmatikk og metafysikk er ytterst vanskelig. Derimot er folk mer lydhøre for det livsnære og den tro som springer ut av erfaringen. Skal vi kommunisere kristen tro til unge og voksne som stiller kritiske spørsmål, må vi ta på alvor erfaringer og ny kunnskap som for mange gjør det vanskelig eller umulig å tro. Altfor ofte neglisjeres folks vanskelige og kanskje vonde erfaringer med å tro - jeg prøvde en periode å be, men det virka ikke!

Ogsåny kunnskap vitenskapen har gitt neglisjeres ofte. Var det egentlig så paradisisk på denne kloden før Adam og Eva? Da tyrannosaurus rex levde? At folk i dag lytter til naturvitenskap og bruker sine kunnskaper og kritiske sans må ikke bli et hinder for kristen tro. Litt om det.

Terry Eagelton (britisk litteraturkritiker) sier følgende: «forskjellen på tro og vitenskap handler om å se verden som en gave eller ikke, og dette er ikke noe vi kan løse ved å bare inspisere saken, like lite som vi kan slutte oss til at en porselensvase er en bryllupsgave bare ved å studere den nøye». (s 63 i Fornuft tro og revolusjon)

Vasen i stua som en kjær bryllupsgave - og vasen i laboratoriet som et interessant forskningsobjekt, kan være den samme vasen, men måten å verdsette og betrakte vasen på er to verdener. Det viktigste som kan siesom denne vasen, nemlig at den er en kjær bryllupsgave fra hennes foreldre, får forskerne aldri vite på laboratoriet, – for denne informasjonen har en annen kilde, kommer fra et annet sted.

Kirka har en informasjon som har en annen kilde enn vitenskapen. Den vil kommunisere at verden og livet er en gave som er gitt oss. Vitenskapen ser verden som et forskningsobjekt. Trua ser verden slik David gjør når han sier: Når jeg ser din himmel et verk av dine fingre, hva er da et menneske, at du tar deg av det? David ser ikke bare en himmel, men «din himmel», Guds himmel - og fylles av undring, ydmykhet og takk. Himmelen forteller om Guds allmakt og godhet. Den informasjonen trua gir David, gjør det hele vakkert og lader tilværelsen med meining.

Astrofysikeren ser på himmelen gjennom sitt teleskop. Han ser et objekt og gjør seg sine notater. Han kan nok undres over stjernehimmelens storhet og gjøre seg sine tanker, men den slags hører ikke hjemme i hva vitenskapen skal fortelle. Vitenskap er bra til sitt bruk – men den har lite å bidra med når det gjelder å sette livet inn i en meiningsfull og vakker sammenheng. Å kommunisere kristen tro er å gjøre verden vakker og avdekke dens meining! Det er å åpne folks øyne så vi sammen ser verden som en gave.

Ei scene fra virkeligheten

Men altfor ofte kommuniseres det ikke slik. Jeg var en gang på et seminar om viktigheten av Jesus-fortellingene. Først var det gudstjeneste hvor prekenteksten var en Jesus-fortelling. Men det første presten gjorde da han hadde lest teksten, var å forlate den for å snakke om noe annet. Han var engasjert og helt fri fra manus. Noen ble rørt til tårer og syntes dette var glimrende. Jeg synes det var ille og satt og så ned.

Sånn er det. Hva noen synes er fantastisk, synes andre er elendig.

Betyr dette at det er umulig å si hva som kommuniserer godt, fordi det er helt subjektivt?  Jeg tror at å kommunisere evangeliet godt berører djupere og breiere enn de innforståttes sirkel.

Da vi gikk tilbake, fra kirka til hotellet, bare måtte jeg spørre de jeg gikk sammen med hvordan de opplevde det vi hørte. De syntes heller ikke dette var noe særlig. Men jeg var nysgjerrig: Hva var det, helt presist, som gjorde at dette ikke ble bra?

Alle her har helt sikkert opplevd noe lignende. Og sånne opplevelser er i det minste en interessant læringssituasjon.

Her er svarene jeg fikk på veien tilbake fra kirka. De kan tjene som kvalitetskriterier for god kommunikasjon av evangeliet. De sa:

Han kunne sagt det samme på en tredel av tida!

Kutt ut utenomsnakket!

Poengene ble tværet ut. Ikke noe ble overlatt til oss å tenke videre på.

Det ble for private eksempler. Hadde kona hans likt å sitte der?

Jeg synes jeg hadde hørt alt før!

Det meste var klisjeer, ingen nye perspektiver eller nyanser!

Det hang ikke sammen.

Når han snakka om at vi alle hadde våre langfredags og påskedagsopplevelser og knytta det til en grå eller god dag på jobben – stod jeg av. For meg ble det en hån mot Jesus-fortellingen.

Et kjennemerke på kvalitet er presisjon: å sidestille langfredag og en grå dag på jobben er ekstremt upresist! Intensjonen var sikkert å aktualisere, men resultatet ble å parkere! Parkere teksten som en av tusener om «en grå dag».

Presisjon krever kunnskap og stor innsikt i det vi skal kommunisere, som gjør at vi finner akkurat det riktige, eller de riktige ordene. Dette krever ofte et møysommelig arbeid. Hvis ikke blir det prat.

Vi veit hvor lett det er å bli fanga av klisjeer og vanespråk, henfalle til utslitte talemåter sjøl når vi skal si noe viktig og vesentlig! Mange kjenner seg igjen i denne replikken fra et teaterstykke av Jon Fosse:

og dess meir ein snakkar,

ja om Gud dess meir forsvinn det ein snakkar om.

Vi som kommuniserer kristen tro er ofte for lite presise og ikke minst sensitive i valg av ord oghvordan ting oppfattes. Mange klarer ikke å si noe om kristen tro uten å bruke det sjablongmessige, kristelige språket, som blokkerer mer enn det åpner for ny innsikt og erkjennelse, eller en glir over i det terapeutiske språket eller i markedsspråket – som de fleste av oss allerede har fått nok av.

Kirka har et språkproblem, når språket mister forbindelsen til vanlige folks hverdag og livserfaringer. En makter ikke å kommunisere på vanlig, forståelig norsk og snakker ofte med en intern religiøs dialekt.

Ta nå et ord som «synd» som får rullegardina til å gå ned for så mange fordi det er så ladet og beheftet. Men ingen kan påstå at dette kjerneordet i kristen tro ikke er «aktuelt», «relevant», «livsnært», uten forbindelse til vanlige folks hverdag og livserfaringer. «Synd» tematiseres jo daglig i våre relasjoner, i hver nyhetssending, i all stor film og litteratur. Verden står til knes i uløselige problemer! Det er tankevekkende at det er ateisten Bjørn Stærk som gir oss noe av det beste som på lengre tid er kommunisert på norsk om de sju dødssynder i sin bok: Å sette en verden i brann, en ateist skriver om Jesus. 

Åste Dokka skrev i VL om ateisten ­Søren Søberg Poulsen som erklærte i Kristeligt Dagblad nylig at han «misunner kristendommen syndsbegrepet»! Ordet gir ­meining utafor kirkeveggene, sjøl om meininga er i ferd med å svekkes innafor. Men dersom det gir meining utafor, kan det også rehabiliteres for oss alle. Ikke for å tviholde på de gamle kristne ­ordene, men for å bruke den gode innsikt om menneskelivet som her er gjømt.

Enhver kommunikasjon av kristen tro står og faller med om dette gir meining for alminnelige menneskers livserfaringer og livsfortolkning. Skal f.eks syndsbegrepet rehabiliteres, må det si noe gjenkjennelig og vesentlig, om grunnvilkårene for menneskeliv. Hvorfor er verden så himmelropende urettferdig når alle mennesker sier de er for rettferdighet? Hva bunner dette i? Hva sier det om oss?

Fordelen med den generasjonen som nå vokser opp og har mindre kunnskap om kristen tro, er at de ikke forbinder ord som «synd» med moralisme og streng pietisme. De aner ikke hva pietisme er! Dermed står muligheten for å snakke rett ut om menneskets grunnproblem - synd - åpnere enn før.

Ett annet eksempel: predikanten på bedehuset kan med stor frimodighet og patos legge ut om den kristne frihet og glede. Men en utenforstående som kommer inn, opplever dette som overspent - og forsamlingen som ufri og slettes ikke glad. De fleste utenfra ser og opplever dette, bare ikke de som pleier å gå der. Hvordan er dette mulig? Det er mulig fordi ordet «frihet» for dem innafor betyr noe annet enn for folk utafor. Ordets kristelige betydning er blitt en helt annen enn den folkelige. Men det fins ikke noe eget kristelig språk.

På pinsedag kommuniserte ikke Gud evangeliet på kanaaneisk, men på alle de forskjellige morsmålene til folkene som var der. De fikk evangeliet på sitt språk, fortalt med deres egne ord.

Og Ånden talte med tunger og ikke med penn sier Grundtvig (som har tenkt mye rundt dette) og han fortsetter: Gud laaner under alle Himmel-Egne Folkets Modersmaal at udtrykke sig paa og virke igiennem! Og videre: Er os ord i folkemunde ei langt mer enn bjæf af hunde, aldrig fatter vi Guds ord. Vet vi ikke ordentlig hva frihet, glede, tro, håp og kjærlighet på folkemunne er og mellom mennesker er - kan ikke Gud åpenbare dette for oss! Første når disse store ordene i livet rommer en verden av opplevelser og erfaringer, kan de skape levende forestillinger om Gud og hans rike. Den som forkynner må derfor ha tilegna seg både erfaringer og et levende språk for de grunnleggende livsforhold - både for å forstå Skriften rett og for å kunne snakke livsnært om Gud. Vet vi ikke hva tro, håp og kjærlighet mellom mennesker er, vil forkynnelsen om den guddommelige tro, håp og kjærlighet være uten tilknytning hos tilhøreren.

Jo mer lukket en forsamling er, jo mer krymper referansene og ordenes betydning. En makter ikke å kommunisere sin tro ut og over de sosiokulturelle barrierene – gjøre dette til noe vi har felles.

Så hvorfor kommer forkynnelsen stadig ut med klisjeer og tilvante talemåter? Jeg tror det ofte skyldes en usikkerhet på hva en egentlig tror! Hva betyr dette egentlig? Prester og kirkas ledere er ofte for lite opptatt av å formulere hva kristendom er for noe og slik bli språklig og teologisk nyskapende. Tida går heller med til strategier, kampanjer, trosopplæringstiltak, PR, øke medlemstallet, holde de daglige gjøremål i menighetene i gang - dette kjenner vi. Altfor få går inn i dønn ærlige og dristige samtaler om kjernen i kristen tru sammen med folk som trur og tenker annerledes enn oss, som gjør at vi tvinges til å justere språket vårt, tenke oss om og formulere oss på ny.

Hva betyr feks «frelse» for min blide nabo som har det bra?  Gode familieforhold, meiningsfullt arbeid, trygg økonomi, god helse, aktiv i Røde kors og trener for småguttlaget. Hva skal han «frelses» fra? Han bidrar mer til fellesskapet enn de fleste kirkegjengere. Hvis vi må begynne å karikere livet i denne verden for å gjøre evangeliet relevant, er det bedre å holde tett.

- Hva betyr skapelse etter Darwin og Big Bang?

- Hva meiner jeg eller min nabo egentlig med ordet «Gud»?

Litt om det siste:

Å få til gode samtaler om Gud med høyst forskjellige mennesker bør være en ambisjon for alle som er opptatt av å kommunisere kristen tro. Enten en tror på Gud, tviler på Gud eller fornekter Gud, betyr jo glosa «Gud» noe for alle folk i Norge. Når en støter på ordet «Gud», popper et sett med bilder og forestillinger opp. Til dem som er tydelige på at de ikke tror på Gud, har jeg noen ganger spurt: «Hvem eller hva er Gud for deg? Fortell meg om den guden du ikke tror på!». En oppriktig interesse for hva de her svarer vil bringe samtalen videre, åpne nye rom og gi hjelp til å forstå hvor den andre befinner seg i troens landskap.

I samtaler og ikke minst diskusjoner om Gud er det lett å snakke forbi hverandre fordi vi tar det for gitt at vi snakker om det samme, men våre gudsbilder kan vise seg å være så forskjellige at de knapt berører hverandre. Ofte har jeg konkludert med at den guden du ikke tror på, tror jo ikke jeg på heller! Kanskje står vi ikke så langt fra hverandre likevel? Tvil og avvisning av «Gud» har ofte sin årsak nettopp i vår tenkte gud.

Ikke så sjelden er det en oppgave for oss som kommuniserer evangeliet å hjelpe folk til å legge til side sin tenkte gud. De tilfeldige, helt miljøbestemte og trange gudsbildene bør viskes ut i et forsøk på å begynne fra scratch, med blanke ark. Da kan ord som Kraften, Kjærligheten, Meningen (jfr de bibelske begrepene: Dynamis, Agape, Logos) være med å gjøre gudsbegrepet meiningsfullt for den som ikke lenger finner noen meining i dette ordet.

Bibelen gir oss et arsenal av bilder, metaforer og fortellinger om Gud. Men mange kjenner bare ett bilde, (ofte Gud som en gammel far med skjegg) og opplever at dette bildet blir for smalt og banalt til å kunne romme den komplekse virkeligheten de erfarer.  Ikke få avskriver kristen tro i voksen alder fordi det blir et altfor stort gap mellom de erfaringene livet gir og den gud en lærte å tro på. Til slutt gir en slipp på gud for å være tro mot virkeligheten. Men her er gapet mellom ens gudsbilde og virkeligheten. Gud skje lov, lar ikke et usant bilde av Gud seg forene med virkeligheten.

Noen slipper sin gud for å holde på virkeligheten, andre gjør det motsatte: de slipper virkeligheten for å holde på sin gud. For å kunne holde fast på sitt bilde av gud, må en fornekte deler av virkeligheten. En snakker ikke lenger helt sant om livet og mister noe av bakkekontakten.

Men det går an å kommunisere kristen tru på alminnelig norsk, med utgangspunkt i alminnelige livserfaringer, på en måte som gir en troverdig tydning av livet på godt og ondt for folk både i og utafor kirka. Og kanskje er dette første kriterium på hva som kjennetegner god kommunikasjon av kristen tru. Det som formidles oppleves ærlig og troverdig! Etter å ha hørt evangeliet, er det et mål, at folk, at vi kan si: ja, sånn er det! Sånn er livet. Sånn er du og jeg, og sånn håper jeg at Gud er!

Det er et kvalitetskriterium at høyst forskjellige folk med ulikt ståsted opplever at det som sies er meiningsfullt, tankevekkende og horisontutvidende. De gangene jeg er trygg på at jeg har holdt en god preken (det hender!) - er når kritiske konfirmantforeldre i kirkas randsone og trauste misjonsfolk takker meg for det jeg sa. De fikk tydeligvis alle noe ut av det. Hvorfor? Fordi livene vi lever så forskjellig, likevel har samme grunnleggende livsvilkår! De grunnleggende spørsmåla er de samme. De grunnleggende håp og lengsler er de samme. De grunnleggende problema er de samme. Den grunnleggende tvilen og anfektelsen er den samme - over en Gud som skjuler seg og ondskapen som får herje.

Den som lytter merker at den som forkynner lever ikke et kristelig liv som er et helt annet enn mitt. Den som forkynner står solidarisk med tilhøreren. Han eller hun lever, kjemper og baler med de samme tinga som vi! Livet leves menneskelig. De grunnmenneskelig livserfaringer er de samme!

 «Elia var et menneske under samme kår som vi» skriver Jakob i sitt brev (5,17). Derfor kunne fortellingene om Elia si noe til Jakob 900 år seinere! Og både Jakob og Elia kan si noe til oss to og nesten tre tusen år seinere. Sigrid Undset sa dette sånn: «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»

Inkarnasjon

La oss bruke den siste bolken nå - på hvordan Gud kommuniserer. Vi skal jo som kjent ha Gud som forbilde.

- Det eneste språket je trur på er handling, sa en til meg. Han hadde fått nok av hykleriet i kirka. Vi får fort nok av fine ord. Kirka, organisasjonene, politikken, arbeidsgiver strør om seg med honnørord utarbeidet av kommunikasjonsrådgivere. Men disse ordene får oss ofte bare til å smile oppgitt, fordi de erlangt unna virkeligheten!

Måten Gud kommuniserte den store gleden for hele folket på, var ikke ved å skaffe seg kommunikasjonsrådgivere. Heller ikke ved å la et enda hellig skrift falle ned fra himmelen. Nei, den store gleden ble kommunisert, gjort til noe felles, ved at Gud kom sjøl - i Jesus!

Jesus hadde en magnetisk tiltrekning på de forskjelligste mennesker! Allerede som nyfødt trakk han til seg gjetergutter som var analfabeter og rike, topp utdanna vismenn. I stallen måtte de på kne i undring og takk og alle fikk det samme møte med det hellige. Ekspertene i hellige skrifter hadde ingen fortrinn framfor gjetergutta som ikke kunne lese. Like mye av Gud ble åpenbart. Og sånn fortsatte det! Rundt Jesus ble folk forena i et fellesskap som stakk djupere enn forskjellene. Nær Jesus fikk kvinner og barn, tollere og syndere, fiskere og skriftlærde, det samme møte med Gud! Alle stilte likt.

På en enestående måte kom noe nytt og annet om Gud til syne gjennom Jesus. Hans liv sa mye mer enn enda et skrift, fordi handling sier så mye mer enn ord. Det vil si – her var ord og handling ett. Og ingenting kommuniserer mer troverdig enn eksempelets makt.  Jesus var en alle kunne forholde seg til. Alle! For Gud er jo like mye analfabetenes Gud, barnas Gud, de psykisk utviklingshemmedes Gud. Det var noe annet å få se og oppleve noe av Gud enn å granske skrifter om ham. Jesu liv talte enklere, djupere og til flere!

Inkarnasjon eller kroppsliggjøring er Guds medium. Ordet blir kjøtt, ikke skrift, ikke Power Point. I boka vår (Kristen tro - oppdatert) bruker jeg eksempelet med Usain Bolt: Usain Bolt er inkarnasjonen av den perfekte sprinter. Det vil si: han kroppsliggjør, personifiserer, manifesterer alt hva vi tenker om en topp sprinter. Ekspertene kan skrive tusener av sider om sprint, men for de fleste blir det uforståelig og kjedelig. Det holder å se Bolt! De fleste gidder heller ikke lese så mye teologi. Det holder med Jesus! Han er inkarnasjonen av... ja, av Gud! Han viser oss Gud!  Sjølsagt ikke alt om Gud, men nok til å leve og grunne på.

For mange blir presters teologi høytsvevende og uinteressant. Umulig å få tak på. La oss få kjøtt på beinet! Ja, nettopp! Ordet ble kjøtt står det. Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord (1 Joh1,1). Evangeliet er ikke nye ideer og fine tanker, men det øyne har sett og hender har tatt på. Nettopp fordi ord ikke er nok, blir de til kjøtt og blod. De blir til handling. De blir til et ansikt som ser meg, som sier mer enn ord. 

Mange som møtte Jesus kunne ikke sette presise ord på det de opplevde. De kjente det bare, umiddelbart! - at dette er sant, dette er godt. Dette er frihet. Dette er nåde. Sånn er Gud! Og mer sånn skulle vi og være! Høyst forskjellige folk kunne være samstemte om det. Men hvis de sammen skulle forsøkt å sette ord på det, hadde de sikkert blitt uenige, slik kirka alltid blir når den fristes til å reversere inkarnasjonen. Dvs gjøre evangeliet om til «bare ord» igjen.

Har dere tenkt over hva som ifølge evangeliene er den desidert vanligste reaksjonen i møte med Jesus, det levende ordet? Det er ikke syndserkjennelsen, slik vi ofte vil ha det til i lutherske sammenhenger, men..? Undringen!

Evangelistene gjentar: Folk var slått av undring.. eller de var helt ute av seg av undring. Over 30 ganger beskrives undringen imøte med Jesus, det han sier og gjør! Hva er dette? Hvem er han? I møte med Jesus støtte de på noe de ikke kunne forholde seg likegyldig til. Med store øyne og åpen munn så og hørte de Jesus, den nye Adam, avdekke hemmeligheter om Gud og dem sjøl. De ble slått av undring, de ble stemt innvendig, de gjenkjente noe - noe nytt, men likevel kjent, noe fremmed, men likevel eget.  Her var noe de ikke kunne fornekte uten å fornekte det djupeste i dem sjøl.

Hvordan forstå denne berørtheten i møte med Jesus? En ting er hva den sier om Jesus, like viktig er hva den sier om oss! Hvorfor berøres vi og millioner av mennesker tett på Jesus? Kanskje fordi han minner oss om noe vi er i ferd med å glømme? At vi er «hans slekt»? At vi er preget av han og bærer hans bilde. Det er som når gjenkjennelsen vekkes i et barn som etter lang, lang tid møter igjen sitt opphav.

Jesus er den nye Adam. Det Guds bilde som hos oss er krakelert og uklart er hos Jesus intakt! Han realiserer menneskelivets mål og meining, som er å minne om Gud, gi glimt av Gud.  Ved å være helt og sant menneske, skjer det av seg sjøl at noe guddommelig kommer til syne! Og, ethvert menneske som elsker og ofrer seg for en annen, bringer oss i kontakt med noe guddommelig, noe guddoms-likt. Kjærligheten er guddommelig! Mange vil ikke kunne si noe om hvorfor de berøres. Det bare skjer. Men berørtheten kan ikke forstås uten Guds bilde i oss. Å kommuniser evangeliet er vekke denne undringen og gjenkjennelsen til live.

Sporene av Guds bilde i oss viser seg i vår umiddelbare bekjennelse til det gode, - vår harme over urett og kamp for rettferdighet, - vår lengsel etter fellesskap og aksept, - vår søken etter meining og klarhet, - vårt behov for godt selvbilde, - vår hang til livet og kamp mot døden, - vår berørthet i møte med det gode, det sanne, det skjønne, - vår skaperglede og kjærlighetsevne. Alt dette er spor av Guds bilde i oss. Alt dette viser at vi er av Gud! Vi er hans slekt og alle disse tingene åpner positivt for evangeliet. De viser hvor bred og god tilknytning evangeliet har i oss! Gud skje lov finnes det ikke bare en negativ tilknytning for evangeliet ved å påvise menneskets syndighet.

Helt til slutt. Vi kan diskutere Big Bang og vidløftige filosofiske teorier. Jeg hadde nettopp en sånn fire timers diskusjon med to kritiske kamerater over en middag og noen øl. Til slutt ble det som Jon Fosse sa: og dess meir ein snakkar, ja om Gud, dess meir forsvinn det ein snakkar om. Det ble ei pause. Så dukka historien om kvinna som skulle steines for utroskap opp, og en av dem sa: Det er den sterkeste historien! Hvis Gud er sånn…

Vi fortsatte litt. Det var bare ikke mulig å kaste stein, når Jesus stod der! Det gikk ikke. Folk gikk stille bort. Det var noe med utstrålinga til Jesus. Frisona rundt han, hvor mørke skyer ble drevet bort. Folk pusta friere. 

Kirka er til for at noe av det samme som skjedde rundt Jesus skal fortsette å skje! Det frigjørende budskapet kommuniseres - blir noe vi har felles!

Takk!

Design by InBusiness | Powered by i-tools.no