Fredspolitisk dokument for Kirkelig Fredsplattform

Medlemmer som har sluttet seg til dokumentet:

  • Caritas Norge
  • Digni
  • JOIN Good Forces
  • KFUK-KFUM Global
  • Kvekerhjelp
  • Mellomkirkelig råd for Den norske kirke
  • Norges Kristne Råd

 

Dette dokumentet inneholder felles posisjoner til bruk ved politisk påvirkningsarbeid. Dokumentet er laget for at vi skal kunne jobbe med sakene på tross av tidvis varierende kapasitet i organisasjonene, og på tross av utskiftning av ansatte. Dokumentet er ment å bidra til kontinuitet, slik at vi ikke trenger å starte på nytt hver gang det har vært en pause i påvirkningsarbeidet.

 

Alle posisjonene i dette dokumentet er basert på dokumentet «Visjon og misjon for Kirkelig Fredsplattform.» Det fredspolitiske dokumentet er et konkret produkt av Kirkelig Fredsplattforms misjon, særlig punktene om å «fremme en fredskultur som legger vekt på dialog, relasjonsbygging og ikkevold» og «vektlegge menneskelig verdighet, menneskerettigheter og folkeretten i møte med norske og andre myndigheters politikk og praksis.»

 

 

Kvinner, fred og sikkerhet-agendaen

Det er vanskelig å forestille seg en mer lovende agenda for rettferdig fred enn Kvinner, fred og sikkerhet-agendaen/1325-agendaen. Da FNs Sikkerhetsråd i år 2000 vedtok resolusjon 1325, var dette begynnelsen på et paradigmeskifte – riktignok et svært saktegående paradigmeskifte – mot en mer helhetlig tilnærming til fred enn den militære og diplomatiske tilnærmingen. For første gang satte Sikkerhetsrådet kvinners deltakelse og rettigheter i direkte sammenheng med fred og sikkerhet.

 

Femten år etter at resolusjon 1325 ble vedtatt, evaluerte UN Women implementeringen, og deres funn ble publisert i 2015.[1] Rapporten er tydelig i sine konklusjoner:

  • Mer oppmerksomhet må vies kvinnene som lider under voldelig konflikt.
  • Kvinner må inkluderes i beslutningsprosesser på en mer systematisk måte.
  • Kvinner må beskyttes mer effektivt.
  • Sivilsamfunnet må få en betydelig større rolle i dette arbeidet.
  • Den militariserte responsen fra mange land når det gjelder implementering av resolusjonen har vært uheldig og frarådes sterkt.

 

På bakgrunn av dette vil Kirkelig Fredsplattform jobbe for å påvirke norske myndigheter på denne måten:

 

  1. Mer sivilsamfunnsimplementering, mindre militarisert respons. 1325-agendaen har fire søyler: Forebygging, beskyttelse, deltakelse og fredsbygging/gjenoppretting. For Norge har punktet om kvinners deltakelse først og fremst fått konsekvenser i det norske militærvesenet og i NATO. Til sammenlikning er det brukt svært lite ressurser på kvinners deltakelse i fredsprosesser. I den nasjonale handlingsplanen står det at dette skal skje, men det foreligger ingen plan for hvordan. I den grad det har skjedd, har prioriteten vært å utvide forhandlingene på toppnivå til å inkludere kvinnelige deltakere. Dersom kvinner skal kunne bidra på en hensiktsmessig måte i fredsprosesser, må diplomatiet stå i nær kontakt med sivilsamfunnet. Det betyr blant annet et aktivt samarbeid med lokalt sivilsamfunn, gjerne gjennom norske eller andre organisasjoner som allerede har en relasjon til lokale aktører. Det betyr også støtte til å samle lokale sivilsamfunnsaktører til konferanser med reell innflytelse på formelle fredsprosesser.
  2. Åpne prosesser og budsjetter i departementene. Den norske implementeringen av 1325 har båret preg av at Utenriksdepartementet har holdt kortene tett inntil brystet, blant annet gjennom at norsk sivilsamfunn har blitt invitert til å gi innspill med svært korte frister, og gjennom at det ikke har foreligget noe budsjett for implementeringen. Utenriksdepartementet bør klargjøre hva slags ressurser som er til rådighet for 1325-implementering, og sørge for systemer som oppmuntrer til at det bygges opp under 1325-agendaen i alt fredsarbeid, og ta med sivilsamfunnet på en meningsfull måte i utarbeidelsen av slike systemer.
  3. Rapportering til Stortinget. Flere land har innført en praksis hvor regjeringen rapporterer på 1325-implementering til parlamentet. Det bør Norge også innføre.
  4. Ubevæpnet sivil beskyttelse. UN Women-rapporten understreker rollen sivilsamfunnsaktører og kvinneorganisasjoner kan spille i beskyttelse. Rapporten fremhever ubevæpnet sivil beskyttelse som en nyttig tilnærming til dette. Ubevæpnet sivil beskyttelse er en strategisk utnyttelse av den beskyttende og voldsdempende effekten eksterne sivile har i områder preget av vold. Metoden responderer godt på alle de fire søylene i 1325-agendaen, særlig forebygging, beskyttelse og deltakelse. Norge burde øke støtten til aktører på dette feltet, og sørge for effektiv og systematisk læring av erfaringene som aktørene gjør seg.

 

Norsk våpeneksport

Den internasjonal våpenhandelen startet uten noen form for retningslinjer. Våpenmeklere solgte store kvanta til begge sider av voldelige konflikter, og tjente store penger som ble reinvestert i utvikling av nye og bedre våpentyper. Gradvis har de våpeneksporterende landene innført regler for å kontrollere handelen med våpen.

 

Kirkelig Fredsplattforms utgangspunkt er at konflikter må løses med ikkevoldelige midler. Ikkevoldelige konflikter krever ingen våpen. Det følger logisk av dette er at internasjonal våpenhandel ikke burde forekomme. I den grad politikerne likevel velger å la det skje, må det skje i full åpenhet, og svært restriktivt. Norsk eksport av strategiske varer og tjenester må under ingen omstendighet forekomme til aktører i væpnet konflikt. Den norske eksporten må heller ikke kunne bidra til brudd på menneskerettighetene eller folkeretten, eller muliggjøre væpnet opprør eller terrorisme.

 

Norge er i verdenstoppen når det gjelder våpeneksport per capita. Dette medfører et stort moralsk ansvar. Når norske politikere og byråkrater sier at vi har verdens strengeste regelverk for våpeneksport, er dette en sannhet med store modifikasjoner. Regelverkets eventuelle relative strenghet kan heller ikke forsvare de til dels store smutthullene som likevel preger det. Både regelverk og praksis har store svakheter som Norge ikke kan være seg bekjent. Gjennom dagens norske eksportpraksis svekkes Norges arbeid for fred og menneskerettigheter i verden.

 

Gitt at norsk våpeneksport kan forventes å fortsette i uoverskuelig fremtid, vil Kirkelig Fredsplattform jobbe for å endre praksisen på følgende måter: 

 

  1. Stans av eksport til undertrykkende regimer. Norge eksporterer hvert år militært utstyr til undertrykkende regimer som er ansvarlige for grove brudd på menneskerettighetene. I de senere år har Norge eksportert ammunisjon eller militært utstyr til land som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar, Oman, Algerie og Egypt. Ifølge de norske reglene for våpeneksport skal ikke militærutstyr eksporteres dersom det er en "åpenbar fare" for at utstyret kan bli brukt til intern undertrykking. Regelverket tolkes i dag slik at det kun er utstyrets karakter, og ikke den faktiske situasjonen i mottakerlandet, som vurderes ved utstedelse av lisens. Dette mener vi er en for svak operasjonalisering av regelverket. Å selge militære varer og tjenester – også såkalt B-materiell – styrker regimets militære kapasitet og dermed dets mulighet til å undertrykke egen befolkning. Denne praksisen må stanse.
  2. Åpenhet og antikorrupsjon. Siden våpenhandel handler om nasjonal sikkerhet, har hemmelighold alltid vært en akseptert norm. Dette innebærer at avtalene som inngås i mye mindre grad er gjenstand for kritisk gjennomsyn enn avtaler om kjøp av andre varer og tjenester. Dette får to viktige, negative konsekvenser. For det første gjør hemmelighold det vanskelig å etterprøve beslutningene som embetsverket tar om eksport. For det andre muliggjør hemmelighold korrupsjon i stor skala. Den globale våpenindustrien er anslått å være den mest korrupte ikke-kriminelle næringen i verden. Norske våpenprodusenter er foreløpig ikke implisert i store korrupsjonssaker, men globalt er korrupsjon i våpenhandelen et enormt problem. Norge er en stor aktør innen våpenhandel, og må ta ansvar for å strukturere bransjen slik at det ikke legges til rette for korrupsjon. For å sikre en forsvarlig forvaltning av ansvaret som følger med våpeneksport, er det nødvendig med åpenhet om vurderingene som gjøres. Umiddelbart etter at en eksportlisenssøknad har blitt avslått eller innvilget, må Utenriksdepartementet offentliggjøre detaljerte opplysninger om hvorfor søknaden ble innvilget eller avslått, og om hva slags varer og tjenester som ble søkt eksportert, inkludert antall enheter og verdi. Bare på denne måten kan embetsverkets vurderinger etterprøves på en tilstrekkelig måte, og det vil bli lettere å oppdage korrupsjon.
  3. Eksemplarisk etterlevelse av FNs våpenhandelavtale, Arms Trade Treaty (ATT). Norge var en viktig aktør under tilblivelsen av ATT, som for første gang i historien satte rammer for den globale handelen med konvensjonelle våpen, håndvåpen og ammunisjon. Norge bør fortsette sin ATT-fremmende adferd, og sette den høyeste standard for implementering av avtalen. Dette vil blant annet innebære å gjøre avtalens forbudsbestemmelser juridisk bindende gjennom å inkludere dem i norsk lov/forskrift, å rapportere mest detaljert av alle statspartene og gjøre den årlige rapporten offentlig, og å tolke regelverket på strengest mulig måte og slik bidra til presedens i andre land.
  4. Hindre våpen på avveie. Norske myndigheter må ha fullstendig kontroll på hvem som skal bruke det militære utstyret som eksporteres, og hvordan det skal brukes. Dette vil blant annet måtte innebære bruk av sluttbrukererklæringer ved all eksport, og kontroll i etterkant av eksport.
  5. Norske regler for norske bedrifter. I dag selges det militært utstyr fra norskeide bedrifter i utlandet til land som norske regler ikke tillater salg til. Norske regler bør gjelde for norskeide bedrifter i utlandet i tilfeller hvor de norske reglene er mest restriktive. 
  6. Ambassader for diplomati, ikke våpensalg. I dag driver norske ambassader aktivt reklame for norske våpen og militært utstyr. Norske skattepenger bør ikke brukes på denne måten.

 

 

Regulering av den globale våpenhandelen

Verdens militære forbruk i 2014 ble anslått til å være på 1 776 milliarder amerikanske dollar.[2] Hver person som i 2012 ifølge Verdensbankens levde i ekstrem fattigdom (896 millioner mennesker, under 1,9 dollar daglig)[3] kunne fått 2 000 dollar i året, eller mer enn fem dollar daglig, for denne pengesummen. Ordene til den amerikanske generalen som vant andre verdenskrig og senere ble president, Dwight Eisenhower, er like gyldige i dag som de var på 1950-tallet: «Ethvert gevær som produseres, hvert krigsskip som sjøsettes, hver rakett som avfyres, er til syvende og sist et tyveri fra dem som sulter og ikke får mat, fra dem som fryser og ikke får klær.»

 

Dette militære forbruket er en menneskelig fallitterklæring, fordi det viser at vi er så redde for å forholde oss til hverandre på en tillitsfull og ikkevoldelig måte at vi prioriterer å forberede oss på å ta livet av hverandre fremfor å utrydde fattigdom. Den globale våpenhandelen er en viktig del av dette bildet. Det militærindustrielle komplekset er preget av to motstridende elementer. På den ene siden ønsker statene å være selvforsynte med våpen. På den andre siden ønsker ikke statene å bære kostnadene det innebærer å være selvforsynt. Løsningen på dette dilemmaet har vært å eksportere, for å dele kostnadene ved produksjon. En konsekvens av dette er at eksportørene forsyner hvem det måtte være, uavhengig av om de aktivt tar del i krig eller overholder folkeretten eller menneskerettighetene, så lenge de kan betale for seg. En annen konsekvens er at i den harde konkurransen med andre likesinnede stater, oppstår situasjoner hvor ens eget produkt er mindre attraktivt enn konkurrentens. Dette fører årlig til store bestikkelser, som gjør at stater kjøper våpen som de ikke trenger eller som er dårligere enn andre våpen til samme pris. Våpenindustrien er anslått å være verdens mest korrupte ikke-kriminelle næring.

 

Korrupsjonen er mulig fordi militære innkjøp i stor grad er unndratt offentlighet, med henvisning til nasjonal sikkerhet. Hemmelighold legger til rette for maktmisbruk, og militærsektoren er intet unntak. Hemmeligholdt våpenhandel har negative konsekvenser. Mer åpenhet generelt gjør verden mindre korrupt, og i militærsektoren gjør åpenhet i tillegg verden tryggere fordi statene i mindre grad kan overdrive andre staters anskaffelser som påskudd for selv å ruste opp.

 

FNs våpenhandelavtale (Arms Trade Treaty – ATT) inneholder mange gode verktøy for å regulere den globale våpenhandelen og gjøre aktørene mer ansvarlige. Kirkelig Fredsplattform vil samarbeide med det globale sivilsamfunnet for å påvirke verdens stater slik:

 

  1. Flere statsparter til ATT. ATT får gradvis flere statsparter, og i mai 2016 hadde 85 stater ratifisert avtalen. De største eksporterende statene, USA, Russland og Kina, har imidlertid ikke ratifisert, ei heller andre store eksportører som Ukraina, Israel, Sør-Korea eller Canada. For at ATT skal ha størst mulig reell effekt, må den først og fremst ratifiseres av eksportørene. For at reglene i ATT skal bli universelle, må så mange land som mulig ratifisere. Vi vil samarbeide med det globale sivilsamfunnet for å påvirke statene til å ratifisere. Vi vil også at Norge skal støtte det globale sivilsamfunnet i dette arbeidet, blant annet med penger.
  2. Streng implementering av ATT. ATT inneholder forbudsbestemmelser om når man ikke skal eksportere våpen, hvor den ene bestemmelsen er at eksport ikke skal skje dersom det er sannsynlig at våpnene vil bli brukt til å begå krigsforbrytelser. På tross av dette fortsatte flere statsparter å eksportere våpen til den Saudi-Arabia-ledede koalisjonen som begikk krigsforbrytelser i Yemen i 2014, 2015 og 2016. Dette betyr at det er behov for å heve standarden for implementeringen av ATT, slik at denne typen eksport ikke finner sted. Det må lages presedens for streng tolkning av regelverket, og det må utarbeides mekanismer som gjør det kostbart å bryte reglene.
  3. Økt åpenhet. For å kunne holde stater ansvarlige for deres våpeneksport, må informasjon om våpeneksporten være åpent tilgjengelig. ATT inneholder bestemmelser om årlig rapportering, men statene står fritt til å holde rapportene hemmelige, og de står fritt til å velge hvor spesifikk informasjon de vil dele. Vi vil påvirke statene til å rapportere så åpent og detaljert som mulig. Åpenheten må også gjelde sivilsamfunnets adgang til statspartenes møter.
  4. Tette igjen smutthull. ATT er resultatet av forhandlinger som pågikk over flere år. Det ble forhandlet om en rekke punkter, herunder hva slags våpentyper avtalen skulle gjelde, hva slags risikovurderinger som skulle gjøres før stater tillot våpeneksport, om man skulle inkludere et punkt om å motvirke korrupsjon, om gaver og lån av våpen skulle unntas, hvordan man skulle forhindre at våpen kommer på avveie, og så videre. Forhandlingene har ført til at avtalen har en del smutthull som gjør det mulig for statene å eksportere våpen på en uansvarlig måte. Vi vil jobbe for å tette smutthullene, slik at avtalen får konkrete konsekvenser for menneskene som i dag rammas av uansvarlig våpenhandel.

 

Atomvåpenforbud

Ni land besitter i dag til sammen over 15 000 atomvåpen,[4] hvorav de fleste har mange ganger mer sprengkraft enn bombene som ble sluppet over Japan i 1945. Ett enkelt atomvåpen kan ta livet av millioner av mennesker. Risikoen for en uintendert utskytning, og muligheten for intendert utskytning, gjør atomvåpen til en av de største truslene mot menneskeheten. Denne trusselen må fjernes.

 

Den eksisterende ikkespredningsavtalen forplikter atomvåpenstatene til å forhandle «i god tro» om total avrustning når det gjelder atomvåpen (artikkel 6). Avtalen har ikke fungert etter hensikten. I tillegg til at vi ikke har sett tilfredsstillende nedrustning på flere tiår, har det vokst frem en oppfatning blant atomvåpenstatene at de i henhold til avtalen er berettiget til å besitte atomvåpen. Dette strider mot avtalens formål, og spesifikt mot artikkel 6.

 

I tillegg til de umiddelbare humanitære konsekvensene, vil røyk og støv fra en eventuell atomkrig forårsake en klimakatastrofe. Nedgang i temperatur og regn vil føre til en jordbrukskollaps med tilhørende utstrakt hungersnød. Konsekvensene av atomvåpen merkes også før de brukes. De ni atomvåpenstatene bruker over 105 milliarder amerikanske dollar på arsenalene sine årlig. Verdensbanken anslo at halvparten av dette ville være nødvendig for å nå tusenårsmålene.[5]

 

Atomvåpen er det eneste masseødeleggelsesvåpenet som ikke er forbudt. For å fylle dette hullet i folkeretten, stemte 139 land i FNs generalforsamling i desember 2015 for en resolusjon som oppfordrer til stigmatisering, forbud og eliminering av atomvåpen. Rasjonalet er at et forbud vil legge et vesentlig sterkere press på atomvåpenstatene enn det ikkespredningsavtalen har gjort. I 2016 vedtok en arbeidsgruppe i FN å anbefale for generalforsamlingen å starte forhandlinger om en traktat som forbyr atomvåpen. Den norske regjeringen mener at å jobbe for et atomvåpenforbud er uforenelig med NATO-medlemskap.

 

Kirkelig Fredsplattform vil jobbe for å fjerne trusselen som atomvåpen utgjør mot skaperverket på følgende måter:

  1. Atomvåpenforbud. Arbeide overfor norske myndigheter og internasjonalt for et folkerettslig totalforbud mot atomvåpen.
  2. Endre NATOs strategi. Arbeide for å endre NATOs strategiske konsept, inkludert fjerning av punkt 14 der det hevdes at atomvåpen spiller en essensiell rolle for fred.


[1] Rapporten bærer tittelen “Preventing conflict, transforming justice, securing the peace. A global study on the implementation of the United Nations Security Council resolution 1325.”

[2] Ifølge SIPRIs årbok 2015: https://www.sipri.org/yearbook/2015/09.

[3] Verdensbankens fattigdomsoversikt, http://www.worldbank.org/en/topic/poverty/overview.

[4] http://www.icanw.org/the-facts/nuclear-arsenals/

[5] http://www.icanw.org/the-facts/catastrophic-harm/a-diversion-of-public-resources/

Fred

Kontaktperson: 
Tor Kristian Birkeland

tkb(a)norkr.no
Tlf: +47 23 08 13 26

Aktuelt: 

Kirkelig Fredsplattform har publisert rapporten "Unarmed Civilian Peacekeeping." Den kan lastes ned her.

Hva kan kirker gjøre for å redusere vold? Les slutterklæring fra konferansen med kirkene fra Rwanda, Burundi, DR Kongo og Norge her.

Fredsplattformen har publisert rapporten "En kilde til håp. Sivil fredsbevaring og sivilsamfunnets potensial." Les mer og last ned her.

Design by InBusiness | Powered by i-tools.no